tankefuLL

Ting som kanskje virker 3

2011-11-22T18:22:00.001+01:00

For å bryte den litt negative og frustrerte tonen fra forrige bloggpost: Her er episode tre i den nokså uregelmessige serien om ting som kanskje virker - dette er om vurdering for læring og litt om å leke med ny teknologi.

Vi hadde prøve i Kjemi 2 for et par uker siden - det skulle være en slags tentamen. Vi hadde positiv erfaring med å holde gruppeprøve før sommeren, så vi ble enige om å gjøre det sånn nå også. De oppgavene som dukker opp på del 2 på eksamen - den delen der elevene kan bruke alle hjelpemidler - er krevende og fordrer at elevene har fått god trening i å bruke kjemikunnskaper og hjelpemidler til å drøfte og vurdere faglige problemstillinger. Da er det verdifullt å kunne "trene" sammen. Så jeg plukket et par nokså tøffe (i forhold til det nivået vi er på nå) oppgaver fra tidligere eksamener og ga elevene et par timer med alle hjelpemidler tillatt (som den rebell jeg er fikk de også lov til å bruke det sk "Internettet"!). Diskusjonene var nokså intense, og det var morsomt å overvære. En ting de likevel ikke var flinke til - som vi diskuterte etterpå - var å bruke hjelpemidlene. Med det mener jeg ikke at de brukte for mye tid til å ble og lete, men at de nesten ikke brukte hjelpemidlene i det hele tatt. Det tok faktisk lang tid før noen kom på at de kunne slå opp i boka for å få tips, så dette er noe å trene på.

Skjermvideoer er "i tiden for tiden". Jeg har ikke begynt å "flippe" undervisningen enda, men for moro skyld prøvde jeg å "rette" vha skjermvideoopptak og min nyinnkjøpte Bamboo Pen tegnebrett - som muliggjør håndskrift på PCen for oss som ikke har tablet-PC. Prøvene var levert på papir, så jeg scannet dem inn og satte dem inn i OneNote som bilder først, og tok opptak mens jeg kommenterte muntlig og skrev og markerte med Bamboo'en. Det blir jo ikke proft, men faktisk ikke så langt unna å gå gjennom prøven sammen med elevene (bare man venner seg til å snakke til PCen og til å høre sin egen stenmme etterpå...) . I et fag som kjemi er det en del stoff som er krevende å forstå. Jeg syntes det var enklere å kommentere muntlig på videoen enn å lage lange skriftlige kommentarer for å oppklare eller peke på misforståelser. Her er et utsnitt av en video.

Videoene ble formidlet til elevene vha oppgavefunksjonen i It'slearning. Jeg var spent på hvordan elevene tok imot dette, men de syntes - ut fra det de sa - at dette var en god måte å gjøre det på. Definitivt noe jeg skal gjøre mer av!

Vi har lært, bl.a. av Hattie, at "feedback" er det mest effektive man kan gjøre for å få til læring. Vi vet også at "peer feedback" kan være like effektivt som tilbakemeldinger fra læreren. Så neste trinn i prosessen var at gruppene skulle gå gjennom arbeidet til en annen gruppe når de hadde mine kommentarvideoer tilgjengelige. Ett av målene da var at elevene skulle bli bevisst på hvor viktig det er med presis bruk av fagspråk og formuleringer for å formidle forståelse i et fag som kjemi. Til slutt skulle de foreslå, og begrunne, en omtrentlig plassering av den andre gruppens prøve på en tredelt skala i henhold til vurderingskriteriene. Det ble omtrent som jeg skulle sagt det selv, så da var det ikke nødvendig for meg å gjøre stort mer :-) Jeg så ikke noe poeng i å dele ut karakterer - jo eldre jeg blir, og jo mer jeg lærer om å være lærer, jo mer negativ blir jeg til det. Hvis målet med vurdering skal være at elevene lærer noe og blir bevisst på hva de kan, tror jeg likevel dette var ett av de mer vellykkede forsøkene de stakkars elevene mine har blitt utsatt for.

Om fylkespolitikere, NDLA og NLL

2011-11-19T15:23:00.001+01:00

Fylkestinget i Akershus vedtok for noen dager siden å avslutte sin deltagelse i "spleiselaget" NDLA etter dette skoleåret. Debatten (finnes her: http://akershus.exss.no/bruker/pages/archive.aspx) var skuffende kort og overfladisk, og jeg synes argumentasjonen røper en påfallende mangel på innsikt og refleksjon. Man kunne nesten mistenke at noen av dem jobber i forlagsbransjen, skulle man dømme ut fra formuleringene. Det er bare representanten fra AP som viser evne og lyst til å legge an et noe videre perspektiv.

"Vi kan bruke pengene til noe annet - la skolene kjøpe det de vil ha" er et argument.
Hvor mye får vi kjøpt for de midlene som frigjøres, egentlig, som vi ikke får kjøpt nå? Og hva er det å få kjøpt? Noen fler lisenser til forlagenes nettsteder, som stort sett er tillegg til en papirbasert lærebok som gjør at man fremdeles er låst til forlagenes lukkede universer? Det er så vidt jeg vet ingen som på samme måte som NDLA tilbyr heldigitale læremidler. Systemet med gratis læremidler gjør at valgfriheten uansett i stor grad er en illusjon.
"Lærerne vil ikke ha det" sies det. Riktignok er Akershus av en eller annen grunn klassens sinke når det gjelder NDLA-bruk, men bruken har vist en god økning det siste året. På min skole er det flere kolleger som nettopp fra i høst har tatt i bruk NDLA-ressurser i undervisningen. "Lærerne" er i denne sammenhengen tydeligvis det samme som lærerorganisasjonene. De har vært negative til NDLA fra starten av. Kanskje det hadde vært smart å ta seg en tur "ut i felten" istedenfor?

Lektorlaget er fornøyd, og slår det opp på hjemmesiden sin. Fylkeslederen til NLL i Akershus har jo tidligere sagt at kampen mot NDLA er en av de viktigste utdanningspolitiske sakene for tiden, så jeg er vel ikke akkurat overrasket. Jeg er medlem av NLL, sågar tillitsvalgt på min skole. Jeg står i det laget fordi de jobber for vilkårene til langtidsutdannede lærere, men i blant dukker det opp saker der jeg opplever at jeg står så langt fra det synet som målbæres fra NLL at jeg lurer på om det er riktig av meg å være medlem der. For eksempel denne (og mye som kommer fra toppen eller grasrota i NLL som har å gjøre med "digital skole").

Gro Elisabeth Paulsen, som er leder i NLL, sier dette: "Når Akershus fylkeskommune har vedtatt å avslutte samarbeidet med NDLA, er faren for en situasjon hvor fylkeskommunene gjennom NDLA bestemmer både formatet på og innhold i læremidlene betydelig redusert" og "vi ønsker ikke en situasjon der fylkeskommunene gjennom NDLA bestemmer både formatet på og innhold i læremidlene".

Gro Elisabeth Paulsen er et dyktig og kunnskapsrikt skolemenneske, men her er jeg ikke på linje med henne. Jeg synes denne problemstillingen virker konstruert og til dels søkt, og den likner på skremselsargumentasjonen til forlagene. Jeg må innrømme at jeg blir provosert på vegne av de som jobber i NDLA-redaksjonene over at NLL viser dem så liten tillit. På samme måte som andre lærebøker og læringsressurser, lages NDLA-fagene av dedikerte lærere og fagfolk. I så måte er ikke NDLA-redaksjonene veldig forskjellige fra andre fagbokredaksjoner. Fylkeskommunene er ikke involvert i innholdsproduksjonen på NDLA. Det er fagredaksjonene som velger innhold og format, og utviklingen av innholdet på NDLA er dynamisk og foregår i løpende dialog med dem som bruker ressursene. Er det verre enn at kommersielle forlag velger format på og innhold i læremidlene og leverer oss et ferdigtygget og låst produkt? Slik situasjonen er nå, er det etter min mening NDLA som står for mangfoldet i læremiddeltilbudet og som gir oss en mulighet til å omgå forlagenes monopol og velge noe som er litt annerledes.

"Dersom NDLA eies og videreutvikles av en mindre gruppe fylkeskommuner, vil det være et velkomment supplement. Vi trenger ulike og stadig bedre læremidler, både elektroniske og i form av lærebøker, sier Paulsen."

Jeg er forsåvidt enig i den siste setningen. Vi trenger ULIKE læremidler, og slik jeg ser det er det enn så lenge NDLA som står for et visst monn av "ulikhet". I de fagene jeg kjenner er den ene boka så lik den andre at det vil være ett fett om en god lærer velger det ene eller det andre verket. Et heldigitalt system som NDLA inviterer nok til litt andre måter å jobbe og organisere undervisningen på. Det er utfordrende for mange lærere, men også nyttig. Skolen må etter hvert bli fortrolig med at virkeligheten faktisk er temmelig digital. I så måte er NDLA muligens en nyttig spydspiss i påvente av at forlagene kommer på banen. (Kanskje forlagene burde være glade for at NDLA gjør det mulig for lærerne å venne seg til heldigitale læremidler, slik at den økonomiske risikoen med å utvikle slike ressurser blir mindre for forlagene?)

Jeg har likevel problemer med å forstå logikken bak den første setningen i sitatet over. Hva skulle være fordelen med at det er færre fylkeskommuner med i spleiselaget? Som et supplement til bøkene burde det da være like velkomment om alle fylkene deltar? Og her er vi ved en lett surrealistisk kjerne i denne diskusjonen: Åpenhet er viktig i NDLA-prosjektet, og noe som skiller NDLA vesentlig fra andre læremiddeltilbud. NDLA er faktisk åpent for alle, også for undervisere i fylker som ikke er med. Som lærer i Akershus kan jeg fortsette å bruke NDLA-ressurser akkurat som før, men det er andre som betaler for det. Den praktiske konsekvensen av at Akershus trekker seg ut av samarbeidet, er i grunnen bare at NDLA får mindre penger å kjøpe og utvikle ressurser for. Er det ikke noe grunnleggende egoistisk i å overlate kostnadene til andre på denne måten? Jeg har brukt NDLA Naturfag i to-tre år nå, og siden det fungerer godt kommer jeg nok til å fortsette med det. Nå som gratispassasjer og snylter på fellesskapet.

Om argumentene holder, skal vi altså få se et større mangfold av læremidler i klasserommene fra neste år siden midlene er ført tilbake til skolene. Vi får se - jeg holder vel ikke akkurat pusten. Forlagene (les: de store forlagene) blir sikkert fornøyd over at melkekua blir større. I mellomtiden får jeg gå noen runder med meg selv og finne ut hvor jeg egentlig hører hjemme i fagforbundlandskapet. Om jeg hører til noe sted i det hele tatt.

Les også June Breivik sin kommentar til saken.

Oppdatering: Jeg ble gjort oppmerksom på, og er helt enig i, at det er jo en viss ironi i at AfK trekker seg fra dette samarbeidet like etter at NDLA har fått internasjonal heder og ære ved å være helt i toppen i finalen til "European Public Service Award".

Epilog:
Diskusjonen om NDLA er selvsagt egentlig en del av en mye større debatt som berører hvordan fremtidens skole og undervisning skal utformes. Det er kanskje i bunn og grunn derfor enkelte er negative til NDLA. Åpne, heldigitale læremidler i et landskap der elevene er utstyrt med digitale verktøy i et åpent informasjonssamfunn utfordrer oss på mange områder. Læreboka er tilpasset en tid og en situasjon der boka og læreren nærmest har monopol på hvilken informasjon elevene får, og der undervisningen er lineær og enkel i et lukket rom. Både læreren og boka utfordres på de rollene nå. June Breivik reflekterer over "Kampen om hegemoniet" her.

Mens jeg satt og skrev dette, gikk debatten friskt på Twitter også. Jeg har lyst til å gjengi et par viktige innspill:
Margreta sa: "Jeg syns læremiddel-tenkinga er altfor tradisjonell, det gjelder mye av #ndla også. Vi er i "sette strøm på det eksisterende"-fasen enda."

Kirsti sa: "Ei viktig side ved #ndla er CC-lisens, at eleven/læraren kan vidareutvikl og bake inn i sitt eige læringsarbeid. Kjenner ikkje til forlagsressursar som tillet dette? Koblinga mot 2.0-medier er også viktig i læringspr. Då må det vere frie ress."

Jeg er enig med begge. For å kunne utvikle en metodikk som er tilpasset en "digital tid" og som gjør at vi etter hvert lærer oss å utnytte digitale verktøy og web 2.0-verktøy, er det viktig med åpne læringsressurser som gjør det mulig å bearbeide lærestoffet og gjøre det til sitt eget, og som legger opp til samarbeid og kunnskapsdeling. Da er de tradisjonelle lukkede og kommersielle læringsressursene lite hensiktsmessige. NDLA er kanskje heller ikke noen perfekt løsning, med et godt skritt i riktig retning

"Tillit er bra, kontroll er bedre". Eller: Hva er det med en pendel??

2011-10-30T13:11:00.000+01:00

Vi hadde personalseminar før helgen, med fokusområdene klasseledelse, vurdering for læring og IKT. Det er jo stikkord som er i tiden i skolen, men det var et nyttig seminar på mange måter. På sånne samlinger får vi tid til å snakke sammen og utveksle erfaringer, og det er lettere å se hvor flinke kollegene mine er. Jeg skal hoppe over vurdering her, men må prøve å sortere noen tanker om klasseledelse og IKT og skjæringspunktene mellom dem. Et par disclaimere er på sin plass: 1) Jeg høres litt kritisk ut nedenfor, men er egentlig tankefuLL - jeg har mange veldig dyktige kolleger. 2) Det som kommer nedenfor er en lang "rant" som kan være litt lite sammenhengende - som sagt må jeg prøve å ordne mine egne tanker...

Som innledning til sesjonen om klasseledelse hadde vi fått professor Eyvind Elstad fra UiO til å holde et foredrag for oss. Han hadde i stor grad tatt utgangspunkt i den store metaundersøkelsen til John Hattie for å snakke om hva som virker og gir læring i klasserommet. Den har vi jo hørt og lest mye om i det siste, men det som ofte formidles som en "kortversjon" er vel at 90-tallets (les R94) tanker om AFEL og mye elevstyrt læring er ineffektivt, mens metoder med mye lærerstyring og kontroll er det som gir god læringseffekt. Det er kanskje det som kommer til uttrykk i denne tabellen?

Er dette overraskende, eller blir det å snakke om "tilbake til lærerstyrt undervisning" å slå inn en og annen åpen dør? Det er kanskje verdt å tenke på at "lærerstyrt" ikke er det samme som "lærersentrert"?

Nåvel. I kjølvannet av foredraget (og forsåvidt i andre sammenhenger hvor Hatties resultater blir diskutert) hører vi at "pendelen svinger tilbake" - underforstått tilbake til den skolen vi selv gikk i (som for de fleste av oss vil si 70- og 80-tallets skole). I gruppearbeidet etter foredraget til Elstad skulle vi identifisere utfordringer og tenke på løsninger. Mange hadde utfordringer knyttet til IKT og klasseledelse på denne listen (dvs "ulovlig PC-bruk" som noen formulerte det), og noen ord som gikk igjen under oppsummeringen var slike som "disiplin", "streng", "kontroll" og andre i samme familie. Det kom spesielt til uttrykk ved at flere ønsket å "slå hardere ned på" uønsket PC-bruk i undervisningssituasjonen og ville innføre forskjellige strategier for å kontrollere elevenes PC-bruk. Med andre ord: "Tillit er bra, kontroll er bedre" som var et mantra en venn av meg lærte da han gikk på befalsskolen

Jeg var ikke overbevist om at det var riktig da (dvs, det er kanskje sånn i forsvaret...), og for dem som kjenner meg, er det kanskje ikke så overraskende at jeg ikke er overbevist om den tankemåtens velsignelse i dag heller. Her er det flere momenter som kommer inn som jeg må prøve å ordne:

Pendelen svinger på sett og vis tilbake. Men den som kan litt fysikk, vet at en pendel aldri svinger tilbake til nøyaktig det punktet den startet fra. Den havner litt ved siden av (det er jordrotasjonen som gjør det). Elever nå er ikke som elever på 70- og 80-tallet, og virkeligheten de lever i og skal forberedes for er en annen enn den vi ble utdannet i og for. Vi har på mange måter en mye mer kompleks og utfordrende læringssituasjon nå og det må påvirke både metodikk, læringsmål og måten vi forholder oss til elevene på.

En annen ting jeg har tenkt litt på etterpå, er at enkelte på en måte hoppet bukk over mange av forskningsresultatene Elstad var inne på og gikk rett til "kontroll" og "streng". Med tanke på at både Elstad og en forsker som Terje Ogden peker på hvor viktig det er med positiv relasjonsbygging (Ogden brukte stikkord som "tillit", "interesse", "positivt klima", "være tydelig" i et spennende foredrag jeg hørte med ham i vår) for god klasseledelse, syntes jeg det var litt leit at det i praksis ikke var noe fokus på dette etterpå. Vi er jo forskjellige, men for min egen del har jeg etter vært blitt bevisst på at det å bygge opp et positivt forhold til elevene er den aller, aller viktigste enkeltfaktoren i min klasseledelse. Får jeg til det, går resten som regel greit. Når jeg ikke får det til, blir jobben ofte tung.

Dette gjør seg selvsagt også gjeldende når vi snakker om utfordringene med klasseledelse i et "digitalt" klasserom. Det var som sagt en del fokus på hvordan man skal hindre at elever gjør noe annet enn det læreren har bestemt at de skal gjøre, på hvilke (negative) konsekvenser det skal få når de bedrive "ulovlig PC-bruk", på hvordan man skal kontrollere elevenes notater og arbeid. Jeg er ikke tilhenger av fullt frislipp, men det skal tunge og gode argumenter til for å få meg til å tro at dette er riktig fokus i møte med disse utfordringene.

En av kjemielevene mine kom med følgende hjertesukk en gang i fjor: "Jeg synes det er gøy å bruke PC til læring og ikke bare at lærerne skal være redd for at elevene ikke følger med i timen pga av PC".

Jeg antar det jeg egentlig vil si med denne "ranten" er at jeg ønsker det samme som denne eleven: Dreining av fokus vekk fra befalsskolens mantra - altså hvordan hindre elevene i å gjøre noe feil - og over på
et positivt fokus på muligheter og hvordan vi kan bruke de digitale verktøyene til noe konstruktivt. I den grad det er verdt noe, er det min smule erfaring at i det lange løp er kombinasjonen av et positivt fokus der elevene får mulighet til å lære og erfare at PCen er mer enn et underholdningsapparat med en positiv, tillitsbasert relasjon mellom elev og lærer det som fungerer best. I alle fall for meg.

Felles IKT-standard i AfK - en trussel mot metodefriheten?

2011-09-09T09:44:00.003+02:00

Fra starten på dette skoleåret har AfK innført det de kaller en "Felles standard for bruk av IKT i opplæringen". Dette er et dokument som forplikter skoler og lærere i alle de videregående skolene i Akershus med tanke på hvordan IKT skal brukes i læringsarbeidet. Tidligere har det vært nokså frivillig og opp til hver enkelt lærer om - og hvordan - man vil bruke IKT (evt: digitale verktøy). Det har gjort at IKT-bruken har blitt veldig tilfeldig, og at det er stort sprik både mellom skoler og mellom lærere på hver enkelt skole. Til stor frustrasjon for elevene. Jeg får et og annet hjertesukk over at det ikke er noen forutsigbarhet i hvordan lærerne f. eks. bruker læringsplatformen; "Det er jo umulig å vite hvor lærerne legger ting i Itsern".

Etter en IKT-fokusert samling for fylkets rektorer på ettervinteren i år, fikk DinA i oppdrag å utarbeide forslag til en standard/minstekravliste som skulle sikre en mer forutsigbar og enhetlig IKT-bruk - slik at den digitale kompetansen elevene får ikke skal være riktig så avhengig av hvilken lærer de tilfeldigvis får. Etter litt bearbeiding foreligger altså standarden nå. Den er utformet som en serviceerklæring til elevene, men forplikter lærerne.

Åpenbart er ikke fagforbundene overbegeistret for dette, for å si det mildt. Jeg har ikke vært med på noen møter i sakens anledning, men hører at de kritiserer serviceerklæringen for å være et angrep på lærernes metodefrihet. Det er det vanskelig å forstå, synes jeg. For det første har vi en forpliktelse i læreplanverket til å gi elevene våre digital kompetanse, og som ansatte må vel vi finne oss i at sjefene gjør det som er nødvendig for at forpliktelsene innfris. For det andre får vi vel ikke innskrenket metodefriheten vår ved å måtte lære oss flere metoder? Hva tenker dere om reaksjonene?

Det som er litt fascinerende er at jeg, hverken på min egen skole eller andre skoler jeg har besøkt i ukene etter skolestart, har møtt reaksjoner fra lærerne som likner på det forbundene gir uttrykk for. Jeg får absolutt inntrykk av at de fleste innser at dette er nødvendig, og at dette dokumentet kan være et godt insitament og utgangspunkt for egen læring og kompetanseheving. Jeg lurer på om fagforbundene bør kalibrere termometerne de bruker for å måle temperaturen hos sine egne medlemmer? Fra mitt ståsted virker det som holdningen til å bruke digitale verktøy i undervisningen absolutt har dreid i retning av mer positiv nysgjerrighet.

Pisa og digital lesing

2011-07-01T11:02:00.001+02:00

Med en dags pause fra laksefiskeriet er det tid til å kommentere litt igjen...
Norsk Lektorlag er skuffet over resultatene i Pisa-testen der elevenes digitale leseferdigheter ble målt. Det er 15-åringer som har blitt testet, altså elever som så vidt er ferdige med eller er i ferd med å avslutte ungdomsskolen, og de plasserer seg nokså midt på treet.

Men er det egentlig noen grunn til å være overrasket? De siste årenes satsing på IKT (jeg er ikke enig i at vi har hatt 15-20 år med sterk satsing!) har dreid seg om teknologi og infrastruktur. I den videregående skolen har nå alle elever bærbar PC, og skolene er utstyrt med trådløse nettverk etc. Dette er "nødvendig, men ikke tilstrekkelig", som det heter i matematikken, for å kunne ta i bruk digitale verktøy som en integrert og naturlig del av læringsarbeidet. Men det siste har ikke skjedd i noen særlig grad, enda. Det å ta i bruk digital teknologi har i stor grad vært frivillig, og jeg vil påstå at det store flertallet av lærere i VGS frem til nå i liten grad har jobbet med pedagogisk bruk av digitale verktøy. Det er ikke mange, enda, som bruker heldigitale læringsressurser som f. eks. NDLA (men her ser vi bedring!), eller bevisst trener elevene i "21st Century Skills" Hvordan skal da elevene kunne bli flinke til å forholde seg til, og ta til seg, seriøs digital informasjon? I rapporten heter det jo at

"Elever som ofte leser aviser, oppslagsverk og søker informasjon på nett gjør det også godt på den digitale leseprøven. Målrettet undervisning med integrert bruk av digitale medier og informasjonsinnhenting ser ut til å fremme elevenes digitale lesekompetanse."

That's it!

Jeg opplever at skoleeiere og skoleledere nå fokuserer mye mer på å bedre den pedagogiske utnyttelsen av digitale verktøy. Frivilligheten ift å ta i bruk IKT som pedagogisk verktøy blir mindre, og man satser mer på opplæring av lærerne rundt om. I Akershus har vi f. eks. hatt et år med DinA, og andre fylker har liknende ordninger. I løpet av året med DinA synes jeg f. ø. at jeg har merket at selv om det finnes en del aggressive skeptikere rundt om, har holdningen dreid mer i retning av positiv nysgjerrighet. Når norske elever plasserer seg midt på treet uten å ha fått all verdens opplæring i "seriøs" bruk av IKT, ser det vel egentlig ikke så håpløst ut.

Hvordan står det til i grunnskolen? Jeg sitter med en følelse av de henger etter. Dersom virkeligheten består av datarom og klassesett med bærbare PCer som tas fram en gang i blant for å supplere boka, tror jeg det tar lang tid før vi får se noen vesentlig endring av 15-åringenes digitale lesekompetanse.

(Folk som er skeptiske til IKT-satsingen peker ofte på at i Finland har man "bare fem PCer bakerst i klasserommet". Jeg merker meg at Finland ikke deltok i denne digitale testen)

Noen elever om IKT og sånt

2011-06-23T19:59:00.001+02:00

Elevstemmer er alltid interessante å få med seg. I dag ba jeg elevene mine - som jeg har vært naturfag- og kontaktlærer for - å reflektere litt rundt året som har gått - hvordan har året vært i forhold til egne forventninger osv. Det blir selvsagt mye av typen "jeg har hatt det bra, men jeg kunne ha gjort mer lekser og fått litt bedre karakterer", men innimellom er det noen som setter seg ned og tenker litt ekstra:

"Når jeg startet skoleåret hadde jeg som ønske å lære mest mulig. Dette ønsket tror jeg har blitt innfridd, jeg har hatt et lærerikt år på Eikeli.
Det som var nytt og bra på videregående i forhold til ungdomsskolen er innføring av en personlig PC. Dette har gjort det mye lettere å skrive tekster, finne informasjon og å oppbevare alt på et sted, noe som er en stor fordel for fremtidige eksamener. Jeg er også veldig fornøyd med måten enkelte lærere har innført IT i fagene sine, spesielt i naturfag hvor vi gjennom hele skoleåret har jobbet med en egen Wiki-side hvor vi har skrevet egne artikler som tar utgangspunkt i læreplanmålene. Jeg føler at å ha en slik side hvor man kan spontant gå inn og redigere, og det at man jobber mot et ferdig produkt, hjelper veldig på motivasjonen. Baksiden på medaljen er selvsagt at en del elever bruker PC-en til facebook og spill, og ikke følger med på timen i det hele tatt. [.......] Jeg er veldig fornøyd med min egen innsats dette året, snittet jeg går ut med tror jeg er det beste jeg har fått noensinne. [....] Det eneste faget jeg føler at jeg kunne gjort det bedre på var T-matte. Jeg tror en stor grunn til dette er at matte er det eneste faget hvor man ikke kan bruke PC til å gjøre lekser, man må finne fram boken, skriveblokken og skrivesaker før man kan sette i gang. "

Ok. Det kan høres som selvskryt å publisere en sånn refleksjon. Det er ikke det - i så fall går skrytet til alle lærerne rundt denne klassen. Men jeg synes det er veldig fascinerende at en elev så direkte kobler sin egen faglige framgang med IKT-bruk - selv om vi jo ikke vet hvordan det hadde blitt uten PC. Det er i alle fall veldig verdt å tenke over.

En annen elev fra den samme klassen sier dette::
"Da jeg begynte her for et år siden, forventet jeg meg ennå et skoleår med den samme gamle naturfagen, hvor læreren går gjennom på tavla, og elevene må skrive av ham. jeg ble positivt overasket, da jeg fikk vite at undervisningen kom til å få en annen vri. Jeg likte veldig godt å arbeide i grupper med Wikien, for vi fikk både lære mer om PC samtidig som vi fikk lære den naturfagen vi trengte. jeg hadde heller ikke forventet meg en så bra karakter."

En av kjemielevene skrev dette i vinter:
"Jeg synes det er gøy å bruke PC til læring og ikke bare at lærerne skal være redd for at elevene ikke følger med i timene pga PC".

Jeg tenker at disse to kommentarene sier flere ting. En er at det er en positiv motivasjonsfaktor i seg selv i det å jobbe med IKT i læringsarbeidet. Når elevene får anledning til å bruke varierte digitale verktøy blir de rett og slett mer engasjert og synes det er morsommere å jobbe med fagene. Og jeg tror at elever som synes det er morsomt å jobbe med faget lærer mer. Det siste sitatet bærer også i seg et hjertesukk over lærere som er mer fokusert på å finne ut hvordan man kan begrense elevenes bruk av distraksjoner som Facebook og spill, enn på å finne ut hvordan digitale verktøy kan brukes konstruktivt.

En ting jeg har merket dette siste året, er at elevene i større grad etterspør pedagogisk bruk av digitale verktøy. Mange elever som har fått anledning til å bruke slike verktøy, opplever at de rett og slett lærer mer og ønsker at flere lærere skal bruke IKT-verktøy i læringsarbeidet. I strid med hva man i blant hører, er faktisk elever flest (tror jeg) interessert i å lære hvordan PCen kan brukes til noe konstruktivt og ikke bare være en underholdningsmaskin. DEN læringen tenker jeg gjerne kan være et samarbeidsprosjekt mellom elever og lærere. Tenke sammen og lære sammen!

En kveld i vår satt jeg og chattet med en elev om blant annet disse tingene, og jeg må ta med en aldri så lite "salve" han kom med. Etter å ha snakket om digitale læreverktøy og læremidler, spør han: "Hvorfor er det ikke slik nå til dags? Hvorfor er hulemenn med blekk og papir?" Og: "Sørg for at ordet spres! Slik at vi kan få bukt med gamle, irrasjonelle læringsmetoder"

Nå skal ikke jeg stille meg bak at "gamle" metoder er irrasjonelle, men: Vi må ta inn over oss at elevene våre forventer mer og mer at vi skal jobbe med verktøy som hører til i den virkeligheten de lever i, og at vi skal utdanne elever for den virkeligheten DE møter og ikke den virkeligheten vi ble utdannet for.

Juksemaker, pipelort!

2011-06-22T21:12:00.000+02:00

Aftenposten har fokus på juks for tiden. Juks på prøver og eksamen, altså. I går la de ut denne artikkelen om "lesernes juksemetoder". Der finner man både velkjente og mer kreative metoder. Meningen fra folkedypet, også kjent som "Stutum", gjør seg gjeldende i kommentarfeltet. Som vanlig i slike diskusjoner er "man" sikre på at det er innføringen av PC til elevene som mer eller mindre er årsak til jukseproblemet.
Jeg tenker sånn: Enkelte elever har alltid jukset på prøver. Enkelte elever kommer alltid til å jukse på prøver. Det er tilgjengelig teknologi som bestemmer hvordan man jukser. Hvis "prøveteknologien" er penn og papir, så er jukser man med jukselapper, notater på kroppen og i matpakka osv. Om teknologien er digital, bruker juksepavene de mulighetene de har der; mobile nettverk, mobiltelefoner osv. Jeg har ikke forutsetning for å mene noe om hvorvidt det har blitt mer juks enn før i og med innføringen av digitale verktøy, men: Så lenge vi har et system der vurdering i stor grad er ensbetydende med prøver, og prøver i stor grad betyr å reprodusere huskestoff, og prøver mer eller mindre alltid vurderes med karakter, får man aldri bukt med jukseproblemet. Systemet innbyr til juks, og premierer "flinke" juksemakere. Jeg tror ikke løsningen er kontroll og overvåkning, men andre vurderingsmetoder og andre typer oppgaver.

Flere ting som kanskje virker

2011-06-20T16:39:00.001+02:00

Nå var det bare så vidt jeg fant igjen min egen blogg... I den korte serien om ting som kanskje virker i klasserommet, har jeg kommet til "ny vri på heldagsprøven". Altså i kjemi1. Det er vel snart et par måneder siden jeg gjorde dette, og lovte folk på Twitter å blogge om det, så det er visst på tide.
Egentlig er det ikke så veldig revolusjonerende. Heldagsprøvene i kjemi har vært organisert på samme måte som eksamen, med en del uten hjelpemidler og en del med alle hjelpemidler tillatt. Oppgavene på del 2 er ofte nokså krevende og krever at man klarer å bruke kjemikunnskapene i nye sammenhenger og resonnere rundt nye problemstillinger man stilles overfor. Det er vanskelig for den beste, og jeg synes det er vanskelig å få trent elevene nok på det på en god måte.
Nå har mine elever jobbet gruppebasert med kjemiwikien sin hele året, så det slo meg at det ville være naturlig å jobbe gruppevis på prøven, også. Vi diskuterte det litt i klassen, og ble enige om et opplegg der vi kjører del 1 individuelt - som før - men der elevene får jobbe gruppevis med del 2. Håpet mitt var jo at de skulle hjelpe hverandre til å finne ut hvordan man kan bruke kunnskapene og hjelpemidlene for å resonnere rundt en oppgave. Vi ble også enige om å trekke tilfeldige grupper i anledning prøven, i steden for å bruke de faste arbeidsgruppene. Oppgavene tok jeg stort sett fra prøvene til "Kjemien stemmer" - det var gode oppgavesett med passende vanskelighetsgrad.
Det ble en interessant seanse, og i ettertid vil jeg vel si at det eneste jeg angrer på er at jeg ikke har gjort dette før. Dette er jo en vurderingssituasjon, men nå ble det en 2,5 timers vurderingssituasjon der det i tillegg fant sted til dels intens læring. Det var morsomt å gå rundt og høre på diskusjonene i gruppene. For de fleste gruppene ble resultatet på del 2 bedre enn de beste individuelle resultatene på del 1, som kan tyde på at vi har fått til en viss synergieffekt. Elevene bekreftet at de både lærte av hverandre og lærte sammen, og resultatene ble heller ikke "urealistisk" gode. En av gruppene lå karaktermessig litt under de andre, og interessant nok hadde disse fordelt oppgavene mellom seg, isteden for jobbe seg gjennom dem og diskutere og resonnere sammen. Disse elevene var ikke noe dårligere enn de andre på den individuelle delen, så det kan se ut som det nettopp er diskusjonen som hever resultatet - det er kanskje ikke så uventet. Elevene ga også uttrykk for at hele situasjonen ble tryggere og mindre stressende enn til en "vanlig" heldagsprøve, og det må jo være bra!
Den eneste ulempen er at man i praksis ikke kan skille ut de individuelle bidragene på del 2, men det ser jeg ikke på som et stort problem i denne sammenhengen. Jeg synes det er greit at elevene lærer at det er gjennom godt samarbeid det skjer god læring, og at godt samarbeid hever alle. Så vidt jeg kunne se, var det ingen som meldte seg ut av samarbeidet. Standpunktkarakteren de fikk i kjemi ble basert på en helhetsvurdering av de to delene på denne store prøven og på det wikiarbeidet de har jobbet med gjennom hele året (og litt annet småtteri). Det var ikke noe større problem enn vanlig å finne fram til riktig karakter selv om jeg knapt nok har holdt småprøver med karakter underveis. Eller som en kollega sa: "Det verste som kan skje er vel at noen av de svakere elevene får en bedre karakter enn de ellers ville fått". Det kan jeg leve med.
Jeg kommer til å ha disse elevene i kjemi 2 neste år, og da blir det definitivt mer sånt! Da venter det også en krevende eksamen i enden, og selv om man ikke kan samarbeide der håper jeg at noen sånne prøvesituasjoner har gjort elevene litt bedre til å bruke lærestoffet og til å bruke hjelpemidlene sine på en konstruktiv og effektiv måte.

Et par ting som virker. Tror jeg.

2011-02-08T21:21:00.003+01:00

Det finnes kolleger der ute som er veldig flinke til å dele hverdagsinntrykk og erfaringer. For eksempel Bjørn Helge (les innlegget hans om lærerutdanning!). Jeg er, med skam å melde, ikke blant dem - men nå skal jeg prøve å kjøpe litt avlat med et par inntrykk fra kjemirommet mitt. Den litt digitale delen av rommet.

Det handler om hvordan man introduserer nye og nokså abstrakte emner. Hvor skal man for eksempel begynne med diffuse og mystiske begreper som entalpi og entropi og prøve å få tak på hva slags betydning de har for en kjemisk reaksjon?

Ingen som kjenner meg er overrasket over at jeg drar inn tankekart. Jeg er glad i tankekart. Da tenker(!) jeg på sånne interaktive tankekart som muliggjør sanntidssamarbeid. Selv bruker jeg Mindmeister, ellers har Mindomo tilsvarende funksjonalitet. Isteden for at jeg holder en lengre forelesning om emnet - som ingen husker noe av etterpå - får elevene følgende oppgave: "Under er det listet opp en del begreper som er relevante i dette stoffet. Dere skal plassere dem i tankekartet, og prøve å strukturere dem og sette dem i sammenheng. Bruk f. eks. notatmuligheten til å forklare hva begrepene betyr, og legg gjerne inn lenker til videoer eller annet dere finner som kan forklare og illustrere". Det er altså snakk om 10-12 sentrale begreper som er nokså ukjente for elevene - i hvert fall i denne sammenhengen - og hver gruppe skal jobbe sammen i ett tankekart. Da må man jo rett og slett sette seg ned og lese i boka og gjøre oppslag på nettet for å prøve å finne ut hva ting er og hvordan de hører sammen. Så er det bare for læreren (unnskyld: lektoren!) å lene seg tilbake og se på at det foregår læring :-)

Om ikke "treet vokser inn i himmelen", er det utrolig morsomt å se hva som skjer i løpet av en kort økt - fra en påtagelig forvirring til å begynne med til ganske bra oversikt i løpet av en times tid. Og når elevene får mulighet til å vise frem tankekartene sine mot slutten av økta, får man et veldig fint utgangspunkt for å diskutere og oppklare det som er igjen av spørsmål.

Og tillegget: En del av opplegget for disse elevene er å bygge opp en kjemiwiki på grunnlag av læreplanmålene. Når en gruppe var smart, og forklarte drivekrefter i kjemiske reaksjoner ved simpelthen å lime inn tankekartet sitt, ønsket jeg at de skulle knytte noen forklaringer til tankekartet. Isteden for å sette seg ned og skrive, hva gjør de? De lager en screencast med innleste forklaringer, uten at jeg har sagt noe om at det er mulig. Et kaldt, digitalt hjerte kan bli både varmt og nesten (men bare nesten!) analogt av sånn kreativitet :-)

For å se på fenomenet "reaksjonsfart" brukte vi en simulering som kan illustrere mange forhold rundt dette emnet. Her fikk elevene bare i oppgave å "pumpe" noen molekyler av to gasser inn i en beholder, og prøve å observere hva som skjer med molekylene der de suser rundt. Tanken var at de skulle notere seg hva de så, for så å ta en diskusjon etterpå. Det som skjedde var interessant. Etter noen minutters usikkerhet begynte flere å legge merke til viktige ting, som at kollisjoner var nødvendige, at økt temperatur ga flere kollisjoner, at reaksjoner går begge veier osv. Men mange vegret seg for å skrive det ned fordi de ikke stolte helt på seg selv og på at det de så var riktig. Noen forstod det de så, men hadde problemer med å formulere det muntlig og skriftlig.

På et innfall opprettet jeg et samskrivingsdokument, kjørte det opp på skjermen og ba alle skrive ned sine ting der, anonymt. Det ble veldig morsomt! (Dvs: litt vel morsomt til å begynne med, siden mange ikke hadde brukt verktøyet før...). Hva så vi? De første turte fordi det var anonymt. Etterpå turte flere fordi noen andre hadde gjort det først. De som var litt usikre, fikk bekreftet at andres observasjoner stemte med sine egne. Noen som hadde problemer med formuleringene, fikk hjelp til å se hvordan de kunne ordlegge seg.

Og det viktigste: Elevene hadde faktisk selv - sammen - "funnet ut" hvilke faktorer som påvirker hastigheten til en kjemisk reaksjon! Noen ganger er det åll ræit!

(Og så må jeg legge til at dette er en utrolig morsom kjemigruppe å jobbe med!)

PC som metode?

2011-01-19T20:24:00.000+01:00

Jeg har blitt undervisningsevaluert av elevene mine. Det var i og for seg interessant, og resultatene åpner for litt refleksjon og sikkert også for fruktbare diskusjoner.
I et av spørsmålene skulle elevene svare på hvordan de synes de lærer best; Gruppearbeid, to og to, tavleundervisning osv. Ett av alternativene var bruk av PC. Det var jo forsåvidt bra at i naturfagklassen min var de som hadde krysset av her, den største gruppen. Men så slo det meg: Når ble "bruk av PC" en metode? Det alternativet er vel like meningsløst som om man skulle ha hatt alternativet "bruk av kulepenn", eller noe sånt?

Sette karakter på innsats?

2010-11-21T12:10:00.002+01:00

Det finnes vel ikke noen bedre måte å starte en søndag på enn med en god vurderingsdebatt? Kirsti Slettevoll tvitret om denne artikkelen i morgentimene i dag:

Læreren som siteres, kritiserer vurderingsforskriften fordi den sier at fagkarakteren skal settes på grunnlag av hvilken kompetanse eleven viser i forhold til målene i læreplanen, og at innsats, elevforutsetninger etc ikke skal telle med i denne vurderingen. Min kollega på Skedsmo VGS ønsker, som mange andre, å kunne bruke fagkarakteren som et "pressmiddel" for å få elevene til å jobbe med faget; late elever som surrer rundt på Facebook og andre distraherende tilbud isteden for å følge med kan straffes for det gjennom å få nedsatt karakter. Hun mener også at dette betyr at det eneste som betyr noe nå, er "formaliserte tester og prøver".

Jeg er, kort sagt, ikke enig. "Innsats i timen" er etter min mening et alt for diffust og dårlig definert begrep til å være grunnlag for en fagkarakter. Opplæring og vurdering foregår med utgangspunkt i læreplanen i et fag, og karakteren skal til syvende og sist fortelle hvilken kompetanse man har i forhold til læreplanmålene. Om jeg hever eller senker en karakter fordi eleven har jobbet hardt eller vært sløv, gir ikke karakteren et riktig bilde av hva eleven kan i naturfag eller kjemi. Og hvordan skal jeg egentlig kunne vurdere innsats? I forhold til hvilke kriterier? Er god innsats det samme for alle elever, eller er god innsats noe annet for stille Kari enn for utagerende Ola? Begrepet "trynefaktor" ligger snublende nær....

Noen ønsker å kunne trekke inn innsatsen for å utvikle gode holdninger og arbeidsvaner. Kanskje det er et poeng, men man kan jo spørre seg om det å true med dårligere karakter er en bærekraftig måte å holde elever vekk fra Facebook på. Når det er sagt, er det ikke noe i veien for å bygge vurderingsgrunnlag på det elevene gjør og produserer i timene. Det viktige er bare at det ikke er innsatsen som sådan som skal vurderes, men den kompetansen elevene viser gjennom bidragene sine. For å få til det, må læreren legge opp til arbeids- og vurderingsmåter som gjør det mulig for elevene å vise og dokumentere fagkompetanse gjennom deltagelse og kontinuerlig arbeid - eller som Bjørn Helge Græsli tvitret: gjøre det interessant og lønnsomt for elevene å delta. Bjørn Helge er for øvrig en som har tatt dette på alvor og prøver ut et spennende prosessbasert opplegg vha Google Docs i norsk. Følg med på bloggen hans! For min egen del er dette en av tankerekkene som førte fram til å prøve sentrere undervisningen rundt oppbygningen av en fagwiki, som i og for seg også er en nokså prosessbasert arbeidsmåte.

På dette området synes jeg den nye vurderingsforskriften er en forbedring, men som på en del andre områder er det mulig at den gjør det nødvendig å tenke en og annen ny og frisk tanke.

Hvem har jeg tvitret med i det siste?

2010-11-06T08:22:00.001+01:00

Artig og interessant sak. Nesten levende :-)
Via Guttorm Hveem

Landssamling for NDLA

2010-09-23T07:25:00.005+02:00

Jeg sitter her med morgenkaffen min og prøver å fordøye inntrykkene etter to dager på landssamlingen til NDLA i Bergen. I mange fag har NDLA allerede kommet langt med å utvikle innhold. For eksempel har jeg brukt NDLA naturfag en hel del, og det har blitt et veldig god tilbud med bra faginnhold og mange og varierte læringsressurser.

Spenningen nå knyttet seg til hva slags læringsVERKTØY vi ville få presentert når NDLA nå begynner å "rulle ut" det som skal bli innholdet i den siste bokstaven - Arenaen, og den spenningen ble utløst tirsdag formiddag. De viktigste elementene er:

Innlogging slik at det skal bli mulig med personlige innstillinger og lagring. Siden NDLA skal være åpent, vil det bli mulig å logge inn med konto fra Facebook, Twitter, Google/G-mail og Feide.
NDLA har lagt det geniale og enkle (genialt enkle!) samskrivingsverktøyet Etherpad på sin egen server. Etherpad ble jo solgt til Google i fjor, men er et open source system slik at det finnes flere kloner der ute. Disse er imidlertid ikke alltid stabile. Forhåpentligvis får vi et system som er til å stole på nå :-)
NDLA har inngått en avtale med selskapet A.nnotate. Med annotering kan brukeren skrive "gule lapper", understreke med "gultusjen", skrive notater osv. Alt dette kan lagres som en "skrivebok" og evt deles med andre, og det kan lastes ned og lagres på et passende sted til bruk f. eks. på eksamen. NDLA har for øvrig kjøpt 4 000 000 lisenser til A.nnotate og gjort systemet tilgjengelig for hele den norske befolkning, også utenom NDLA!
NDLA har inngått en rammeavtale med Scanpix som gir tilgang til, og rett til å bruke, 2000 aktuelle bilder

Det er fornuftig av NDLA å basere seg på gode løsninger som allerede finnes, fremfor å prøve å lage noe nytt på egen hånd. Med de verktøyene vi får i systemet nå, blir NDLA en en "læringspakke" som har potensiale til å bli veldig kraftfull. Jeg ser på dette som et langt skritt i riktig retning når det gjelder å utvikle gode digitale læringsressurser. I motsetning til en del "tradisjonelle forlag" som ser ut til å ha tungt for å forlate paradigmet "papirbok med digitalt tillegg". Så gjelder det for lærere rundt om å henge seg på...

Ellers hadde jeg ansvaret for fagsesjonen for naturfag, sammen med naturfagredaktøren Kristin Bøhle som har oversikt over hva som skjer på utviklingsfronten. Målgruppen for denne samlingen tilsa at mange her selv har brukserfaring og gode tanker, så sesjonen utviklet seg til en interessant og givende diskusjon (synes jeg, i alle fall, og jeg håper andre også fikk noe ut av det) om bruk av NDLA naturfag. Presentasjonen vi brukte var en litt komprimert utgave av den jeg holdt på "Dei Gode Døma" i vår:

NDLA Naturfag 2 on Prezi

Margreta Tveisme fra Nordahl Grieg VGS i Bergen holdt et veldig godt foredrag om å starte opp en ny skole. Jeg er imponert over hvordan man tar utgangspunkt i en helt klar pedagogisk profil, bygget på en sosiokulturell forståelse av læring, og utvikler organisasjonen systematisk og gjennomtenkt ut fra det fundamentet. Dette er så spennende at man nesten kunne få lyst til å emigrere...

Den avsluttende debatten var interessant, for det kunne tyde på at de utdanningspolitiske frontene ift NDLA er i ferd med å myknes opp. Jørn har blogget godt om det, allerede, så les mer hos ham!

Om TIMMS og Vygotsky og sånn

2010-09-17T12:32:00.005+02:00

Kollega joepett ga meg en interessant utfordring i kommentaren sin til gårsdagens blogginnlegg om Innlært Hjelpeløshet, og svaret mitt ble så langt at det blir en egen post. Kommentaren til Jørn var altså denne:

Har du noen reaksjoner på dagens oppslag om Timms i matte og fysikk? Der ser det jo ut til at det er mye lekser og lærergjennomgåelse som er to av de anbefalte løsningene?

(f.eks. "Fysikkrapporten understreker at mye av det man kan kalle tradisjonell
undervisning – som at læreren gjennomgår stoff og elevene jobber hver for
seg med oppgaver – har en positiv sammenheng med elevenes faglige presta-
sjoner. Samtidig etterlyses en noe mer allsidig undervisning, som for eksempel
at man også har mer kvalitativ drøfting av faglige fenomener. Det er viktig at
en i undervisningen i fysikk framhever både kvantitative og kvalitative aspek-
ter som grunnlag for en god forståelse i faget. " (her: http://www.utdanning.ws/Files/Matematikk%20i%20motvind.pdf )

Vil ikke denne typen rapporter være noe som vil bli brukt til å bevise at selvstendig elevjobbing ikke er bra?

Det er klart at i en mer nyansert diskusjon må man ta med i betraktningen at det er forskjell på fag og på emner innen et fag. I fag som kjemi, fysikk og matematikk, f. eks., er det en del basisferdigheter som best læres ved pugg og drill (her tror jeg det har sviktet litt på mattefronten i grunnskolen), som algebra og den slags som ikke egentlig er vanskelig å forstå men som krever at man behersker løsningsalgoritmene. I slike emner er det helt sikkert mest effektivt at man får stoffet presentert og dosert.

Når det gjelder de emnene som krever dypere forståelse og evne til å løse problemer, er jeg mer usikker. Min gamle mattelærer på videregående brumlet på bergensk at ”dere er meg noen fine apekatter, men matematikere er dere ikke”, siden vi gjorde så godt vi kunne for å ape etter eksemplene i boka og var fornøyd med fasitsvaret, men brukte lite energi på å reflektere og være kreative ift løsningsmetodikk osv. Fra min egen studietid har jeg reflektert en del over hva som gjorde at vi forstod og lærte vanskelig stoff. Det var ikke de utallige timene med forelesninger – uansett hvor god foreleseren var – men de enda flere timene der vi satt sammen og tenkte og leste og regnet og diskuterte og utfordret hverandre, og når vi hadde mulighet til å diskutere face to face med professoren istedenfor å blir forelest for. Den ene foreleseren som skapte læring i auditoriet, var den unge amanuensen (nå professor Martin Ystenes) som tok i bruk noe nytt som het ”samarbeidslæring”, og utfordret oss til å finne løsninger på problemer innenfor emner vi ikke hadde blitt belært om enda. Disse erfaringene har gjort at jeg, for min del, etter hvert prøver å bruke mindre tid på å formidle stoff, og mer tid på å prøve – etter fattig evne - å være en som setter i gang diskusjoner og refleksjoner, utfordrer, spør, diskuterer, korrigerer, oppklarer, hjelper elevene til å se sammenhenger i faget, osv. I blant kommer jeg et lite stykke på vei den retningen. Jeg antar at det gjør at jeg plasserer meg i et Vygotsky-tankesett?

Det er åpenbart at oppslagene om TIMMS kan utledes i den retningen du er inne på, men når jeg nå har brukt litt tid på å skumme gjennom boken du lenket til, er det like åpenbart at oppslagene må nyanseres. Jeg har samlet de mest interessante (synes jeg) sitatene jeg har funnet i et eget dokument En oppsummering kan synes å være:

- I Norge blir det lagt for liten vekt på innøving og automatisering av grunnleggende ferdigheter og begreper.

- Norge har de eldste matematikklærerne

- Norske elever bruker mest tid på betalt arbeid og på venner, med negativ korrelasjon til scoren i TIMMS.

- Norske elever er de som bruker minst tid til å diskutere løsninger og resonnementer, sette opp likninger selv og til å lære ting utenat.

- Norske elever er lik snittet når det gjelder å bruke tid på å gjøre oppgaver som likner på dem i boka, og på å ”se på at læreren viser matematikk på datamaskin”

- Norske lærere gir like mye lekser som andre, men er dårligere til å følge opp leksene i ettertid.

- I Norge er det lagt stor vekt på individuelle arbeidsformer, med nedtoning av klasserommet som felles læringsarena

Et sitat til slutt: ” …..synes det å være grunnlag for å si at for å bedre resultatene på

klassenivå i Norge kan en vei å gå være at individuelt arbeid som oppgaveløsing

i større grad er noe elevene gjør som lekser, mens timene på skolen i større

grad kan vektlegge mer kollektive arbeidsformer som går på diskusjon og

argumentasjon av strategier og resonnementer, og på gjennomgang av lekser…."

Nå var dette matematikkrapporten, og ikke fysikkrapporten. Men jeg synes ikke nødvendigvis at det er naturlig å konkludere med at mer tavleundervisning og mer lekser er veien å gå. Tvert imot peker den heller i retning av at mer diskusjon og refleksjon (og pugg...) ville være nyttig.

"Innlært hjelpeløshet"?

2010-09-16T09:06:00.001+02:00

Begrepet "innlært hjelpeløshet" har jeg tatt med meg fra hundeverdenen. Det er et fenomen som gjerne oppstår når hunder trenes med "tradisjonelle" metoder og arter seg ved at hunden ikke tør, eller har evne til, å gjøre annet enn akkurat det eieren vil. En sånn hund framstår gjerne som lydig og veldressert, men mangler evne til å ta egne initiativer når den står overfor oppgaver den skal løse, og stiller også med handicap når det gjelder å lære nye ting fordi den mangler initiativ og utforskerlyst. Den blir helt avhengig av at eieren lærer den nøyaktig hva den skal gjøre - gjennom "demonstrasjoner", belønning og gjerne litt straff.

Motsetningen er hunder som er trent med "moderne", belønningsbasert opplæring - spesielt klikkertrening. Det gir hunder som tør å lære ved å prøve og feile, som ikke er redd for å gjøre feil underveis, som tar initiativ, tør å prøve å løse problemer og som lærer ved å høste belønningen for å gjøre ting riktig.

De elevene jeg hadde i VG1 i fjor, ble etter hvert ganske flinke til å jobbe selvstendig og for egen maskin. Da er det lett å glemme hvordan de var da de kom til skolen, men møtet med årets VG1-elever har gitt en kontrastfylt påminnelse. De er hyggelige, flinke og har all verdens potensiale, men når de kastes ut i et arbeidsopplegg som utfordrer dem til selvstendighet,og til å mobilisere eget initiativ og egen motor, virker de nok enda litt tafatte og hjelpeløse. Mange, i alle fall.

Jeg provoserer sikkert noen nå (og det er jo bra, i så fall).... Jeg tror for mange lærere tiltror elevene for liten evne til å jobbe selvstendig (som ikke er det samme som "alene"...) med et lærestoff. For mange lærere bruker for mye tid til å tygge og dosere lærestoff , systematisere, lage oversikter, sette ting i sammenheng osv FOR elevene. For mange lærere "belønner" - gjennom gode karakterer - en atferd som handler om å reprodusere det ferdigtygde lærestoffet som læreren har dosert ut fra sin posisjon ved klasseromsbussens førersete. Hvor ofte har vi ikke hørt frustrerte utbrudd om utakknemlige og sløve elever som ikke lærer faget, til tross for lærerens nitidig utarbeidede hjelpeark?

Jeg kan jobbe r.... av meg med slike ting uten at elevene lærer stort. Eleven lærer jo ikke av at læreren jobber, det er elevens eget arbeid som gir resultater. Så hvorfor er det så mange lærere som ikke tør å slippe elevene "fri"? Bør ikke vår jobb som fagmennesker og pedagoger være å hjelpe elevene til å jobbe selv å med å finne frem i lærestoffet og til å danne seg sammenheng og struktur i faget?

Jeg klarer ikke å la være å koble dette til debattene om digitale læremidler. Et argument er at "elevene trenger læreboka (les: fysisk bok i papir) for å finne frem i stoffet og få sammenheng, og at f. eks NDLA blir for komplisert og uoversiktlig. Er ikke det å undervurdere elevene? Jeg tror i alle fall at den måten å tenke på gjør elevene en bjørnetjeneste. I alle fall på sikt.

I gang igjen

2010-09-06T21:00:00.006+02:00

Edu-bloggosfæren har vel vært dominert av diverse varianter over dette temaet de siste par uken. Selv har jeg nesten glemt at jeg har denne bloggen...

Men vi har altså begynt å komme i gang. Det er en de av spesielle tingene med denne jobben - man jobber som besatt fram mot juni, og i august er det bare å begynne fra scratch igjen.

Nuh vel. Hva står på programmet i år?
Fjorårets wikibaserte naturfagundervisning var såpass oppløftende at jeg fortsetter å jobbe med det konseptet med årets klasse. Jeg gjør noen forandringer. De viktigste er
- bruke Google sites/nettsteder. Dette systemet virker både enklere i bruk (lavere brukerterskel) og mer fleksibelt enn wikisystemene jeg har sett på. I tillegg er det veldig enkelt å koble sammen med andre google-tjenester som dokumenter, presentasjoner, kalender etc etc, og det kommer vi til å bruke mye som samarbeidsverktøy i år. Siden vår er her
- I tråd med tankespinnet i denne blogposten skal jeg prøve å dekke emnene i læreplanen i to omganger: Frem mot jul jobber vi oss gjennom de "enklere" læreplanmålene i emnene - da får vi kanskje satt opp strukturen for wikien og får litt oversikt over faget. Så bruker vi resten av året på de mer avanserte emnene. Håpet mitt er at det skal gjøre det lettere å få litt mer overordnet oversikt over og sammenheng i faget. Vi får se...
- Prøve å bruke tjenester som Diigo eller delicious for å organisere og bearbeide nettsider og kilder.
- Ta i bruk wiki-tankegangen også i Kjemi 1. Denne måten å arbeide på legger et press på elevene til å jobbe noenlunde jevnt og trutt, siden alt de gjør er med på å bygge opp vurderingsgrunnlaget i faget, og det er veldig viktig i et fag som kjemi som krever en viss mental modning.

Ellers blir det et veldig spennende år som medlem av AfK's DinA-gruppe. Jeg gleder meg til å jobbe sammen med og lære av disse fine og dyktige kollegene!

Mandagsburgunder?

2010-09-06T20:36:00.001+02:00

Det føles nesten litt umoralsk å drikke burgunder på en helt vanlig mandag(?) Norsk borgerlighet tilsier liksom ikke det. Så jeg gir blaffen i norsk borgerlighet i kveld. Fruen kom hjem fra skogen med en stor pose kantarell, og den slags råvarer skal behandles med respekt. Jeg ville lage en god kantarellrisotto. En vinanbefaling til denne risottoen var Pavelots Savigny-Les-Beaune. I Savigny befinner vi oss, så vidt jeg vet, litt sør for de "hotteste" Burgund-områdene, så prisen er helt overkommelig til litt over 200 kr. Pavelot har jeg hørt mye godt om, men min eneste erfaring herfra fra før har vært denne vinen for 2-3 år siden i en årgang tilsvarende mye eldre enn den som finnes is alg nå. Det var en skikkelig nedtur - den ble opplevd som tynn og sur. Min lokale langer anbefalte denne vinen senest sist lørdag, og minte meg på at "Henning, nå har det skjedd mye med smaken din siden sist du smakte denne!"

Så den fikk følge kveldens risotto. Altså Pavelot Savigny-Les-Beaune 2007. Jeg kan veldig lite om Burgundere og har blandet erfaring med de jeg har drukket. Så hva hadde vi i glasset?
Vinen er lys rød og transparent. Den trengte noen minutter i glasset for å komme ut, men så overbeviste den. Når jeg stakk nesen i glasset var det som å lukte på en Austin-rose! (Vi har fremdeles en "Winchester Cathedral" i hagen fra den tiden det fantes litt hage-ambisjoner). Blandet med elementer av jord, skogbunn og jordbær var dette en aldeles tiltalende lukt. På ganen var vinen saftig, slank og frisk, men ikke på noen måte tynn og sur, med deilig, fruktig ettersmak. Sammen med risottoen var det en kanonmatch, og det hadde jeg faktisk ikke våget å tro. Som burgunder til så vidt over to hundrelapper er dette et knallkjøp, etter mine begreper. Skal gjentas!

(Risotto for to:
Fres kantarell (ca 400 gr) og et par sjalottløk i smør med to-tre stilker timian. Sett til siden.
Fres risottoris (ca 250 gr) i olje, og spe med kyllingkraft (Jacobs er god, to pakker!), litt etter litt, la det koke inn etter hver gang. Risen skal ha tyggemotstand, og risottoen skal være "bløt" men ikke slaskete. Spe med vann om ikke kraften er nok. Ha i sopp/løk, og parmaskinke (etter smak) og et par håndfuller revet parmesan. Spis med en gang.)

Juliusspital

2010-06-22T20:26:00.001+02:00

Mine erfaringer med viner fra Franken har vært få og enkle. Men gode, uten at jeg har fått bakoversveis (på den andre siden: om en vin klarer det nå, må det være noe ganske fantastisk. Helt fysisk...) Nå har jeg lagt bak meg en drøy håndfull muntlige eksamener, ca 170 skriftlige eksamener i matematikk R1 og den sedvanlige masete avslutningen av et skoleår, så jeg klarte å overbevise meg selv til å ofre min ene flaske med denne vinen: 2008 Juliusspital Würzburger Stein Silvaner Grosses Gewächs (halve moroa med tyske viner er navnet...).

Juliusspital... Navnet høres litt sykehusaktig ut - og det er det! Det er en lang og fascinerende historie bak; Juliusspital ble dannet i 1576 av biskop Julius Echter som en veldedig stiftelse for å gi hjelp til syke og fattige mennesker. Og det gjør stiftelsen fremdeles - den driver et sykehus, et pleiehjem for eldre, utdanner sykepleiere, og lager noen av de fremste vinene i Franken, som den har gjort i over 400 år. Mot en sånn bakgrunn gir det en ekstra dimensjon å drikke vinen herfra. Og bare se på denne staselige hovebygningen:

Grosses Gewächs betyr jo at denne vinen kommer fra en av de høyest klassifiserte markene i området, litt som en fransk "Grand Cru", og denne vinmarken, Stein nær byen Würzburg, har jeg forstått er en av de virkelig klassiske markene i Franken. Denne vinen er laget på Silvaner-druen. Den finnes flere steder i Tyskland, men det er her i Franken den er i sitt ess og er den druen som dominerer kvalitetsmessig.

Nåvel - la oss smake.... Ananas, fersken og andre tropiske frukter i lukten, sammen med krydder, kalkmineraler og våt stein. Når den entrer munnen er den elegant mer enn kraftig, men rik og nokså konsentrert på smaken.. Svak, men behagelig, bitterhet i en laaaang ettersmak. Helt tørt, selvsagt, som seg hør og bør en slik vin, og med akkurat nok syre til ikke å bli slapp. Rett og slett riktig godt. Den ble drukket til en grillet kyllingfilet, og det klarte den med bravour. Sylvanerviner fra Franken er flotte til mat. Denne vinen er ung, og jeg aner ikke hvordan den vil utvikle seg over tid. Men når den er så god som den er allerede nå...

Juliusspital er representert med en liten håndfull viner på Polet. Ikke denne - den ble kjøpt på Systembolaget - men jeg har fått forsikringer om at de som finnes i norske utsalg også er verdt å prøve. Det er sommer og ferie :-)

172

2010-06-20T09:06:00.005+02:00

Hvor slapt er det å gå på skolen?
Et raskt overslag med alle mulige forbehold om feil, forteller dette: En VG3-elev med matematikk, kjemi og biologi skal i løpet av året ha vært igjennom 172 læreplanmål. Noen av disse jobbes det med gjennom hele året, men i snitt tilsvarer det ca 6 læreplanmål i uka, eller mer enn ett læreplanmål hver dag spredt over forskjellige fag som stort sett undervises uavhengig av hverandre. VG1 og VG2 er sikkert omtrent på samme nivå. Disse målene ønsker vi at elevene skal beherske så godt at de kan forstå, bruke, drøfte, vurdere og analysere fagstoffet.

Tre ting slår meg:
- Her nytter det ikke å være slapp om man skal få gode resultater
- Når elever går ut av skolen med vitnemål fylt med firere, femmere og seksere, er det grunn til å være imponert!
- Er det rart at mange blir slitne og leie?

(Inspirert av et antall diskusjoner på arbeidsrommet...)

Syretesten

2010-06-17T17:36:00.002+02:00

Onde tunger vil ha det til at de er best egnet til å fjerne tannstein med. Eller rust. Men de østerrikske schilcherne har blitt utrolig populære i Norge de siste årene, så vidt jeg har forstått er Norge det landet hvor det drikkes mest schilcher, nest etter hjemlandet. De er laget på druen Blauer Wildbacher, og er kjennetegnet av et temmelig høyt syreinnhold. Så får det bli en smakssak om man kaller dem "friske" eller "sure"!

Langmann lager de beste schilcherne som finnes i polhyllene nå, og den rimeligste derfra er Schilcher Klassik 2009, rimelig til salgs for kr 114. Slank med nydelig frisk smak som kan minne om rips og jordbær og kanskje litt rabarbra? Deilig å nippe til i varmen, men om du tar mer enn et par glass kan det være lurt å ha en Titralac på lur... Sommerfavoritt!

Eksamener opp og i mente - årets erfaringer

2010-06-11T19:26:00.001+02:00

Jeg har fremdeles en uke foran meg med sensur av skriftlig eksamen, men i løpet av siste uke gjorde jeg unna årets forpliktelser på muntlig-siden. Mandag var jeg 2. sensor i Fysikk 1, onsdag det samme i Kjemi 2, og torsdag 1. sensor med sju av mine egne elever i Kjemi 2. Og så har jeg lest om erfaringene til min gode kjemikerkollega på den andre siden av Langfjella. Det gir grunnlag for noen refleksjoner.

I Akershus har vi nå pålegg om at alle skal avvikle muntlig eksamen med 48 timers forberedelsestid, der eleven skal forberede seg innen et vidt emne. Begrepet "vidt" er udefinert. I realfag har det ikke vært vanlig med lang forberedelsestid tidligere, så det er mange som famler litt i blinde og prøver ut forskjellige modeller og løsninger.

De kollegene jeg var 2. sensor sammen med denne uken, både i fysikk og kjemi, hadde valgt nokså like modeller: I forberedelsestiden skulle eleven gjennomføre en lab-øvelse fra lista over hva som var blitt gjort gjennom året. Under eksamen skulle de så gjøre rede for og demonstrere forsøket og resultatene, og holde en presentasjon om emnet sitt som var en samling læreplanmål der øvelsen passet inn. Alle holdt presentasjonen ved hjelp av PowerPoint.

Jeg valgte en litt annen vinkling for mine egne elever. De skulle ikke gjennomføre øvelsen (de hadde mulighet til å komme på lab'en for å repetere den), men skulle fortelle om den og om nødvendig demonstrere, og med utgangspunkt i øvelsen gjennomførte vi en samtale innefor et utvalg læreplanmål fra forskjellige deler av pensum - der jeg prøvde å finne en slags "rød tråd" som gjorde at vi kunne touche forskjellige emner. Oppgavene ligger her. Jeg ba elevene spesifikt om IKKE å bruke PowerPoint-presentasjoner. Én elev gjorde det likevel, og det gikk ikke bra.

Nåvel.

PP-presentasjoner om et emne er i beste fall lite informativt. De fleste reproduserer - på en eller annen måte - fagstoffet fra læreboka, og da er det vanskelig å formidle hvilken kompetanse man selv har. Det vil være samtalen etterpå som viser hvor eleven står
Om en presentasjon skal ha verdi, må den være basert på en problemstilling som åpner for å drøfte fagstoffet på høyere nivå. Denne uken var jeg borti én elev som klarte det, og overbeviste meg gjennom presentasjonen at hun behersket stoffet til 5 eller 6. Samtalen bekreftet en sekser.
PP-presentasjoner kan være "livsfarlige" i denne sammenhengen. Noen blir så opptatt av å lage "fine" presentasjoner, og tror at de kan overbevise sensor på den måten, at de glemmer å jobbe med å lære fagstoffet - og så går det til h.... under samtalen
Når eleven forteller og forklarer fritt uten presentasjonsverktøy - bare med støtte i stikkordsark - eller begrenser PP-bruken til å disponere opplegget sitt, er det mye lettere å overbevise tilhørerne (les: sensorene) om at "dette kan jeg!" Når eleven er frigjort fra PowerPoint-tvangstrøya blir hele samtalen mye friere og smidigere og det er MYE lettere å vise frem hva man står for, og MYE lettere å få god karakter!

Så jeg tenker at dersom eksamen skal baseres på en presentasjon, må presentasjonen være basert på noe som er mer avansert enn å snakke om et emne. Jeg ser for meg at eleven får en åpen oppgave der han eller hun må bruke kunnskapene sine innen faget til å planlegge og gjennomføre et lab-opplegg som er mer utforskende enn standardøvelsene fra læreboka. Eller som Kjemikeren har vært inne på: drøfte en artikkel fra et fagtidsskrift med utgangspunkt i ens egne kunnskaper i faget. Men begge oppleggene er krevende og utfordrende, og krever at undervisningen gjennom året er vinklet i den retningen.

Naturfagundervisning helt uten blyant - og (nesten) uten prøver

2010-06-08T11:34:00.002+02:00

En gang mot slutten av forrige skoleår var jeg litt morsk mot en elev som ikke hadde med naturfagboka til timen. "Jammen, Henning, jeg trodde ikke det var nødvendig, for vi bruker den jo aldri". Det hadde hun helt rett i; når jeg tenkte meg om var det lenge mellom hver gang vi brukte boka som læringsverktøy. Det hadde i grunnen bare blitt sånn i løpet av skoleåret. Det fikk meg til å tenke at jeg like gjerne kunne "ta'n helt ut" og kjøre papirløst fra dag én. Dessuten hadde jeg lyst til å samle erfaring med å bruke web 2.0-verktøy og andre IKT-verktøy i undervisningen, og se hvordan det ville falle ut dersom jeg baserte arbeidet på NDLA Naturfag i steden for en tradisjonell lærebok. En plan begynte å ta form....

Det var en annen tankerekke, også, som fikk meg til å begynne å tenke på nye måter å gjøre ting på: Vurderingsspøkelset. Spørsmålet om vurderingsmåter, vurderingsgrunnlag ift fravær, vurderingsforskriftens krav til å skaffe vurderingsgunnlag osv er en stadig kilde til diskusjoner og frustrasjoner. Tankene gikk i retning av et opplegg der elevene ikke først og fremst skulle vurderes på grunnlag av noen få vurderingssituasjoner, men heller på grunnlag av et materiale de produserer jevnt og trutt gjennom hele skoleåret.

Så naturfagundervisningen ble basert på, eller sentrert rundt, et ut stort wikiarbeid. Kortversjonen av opplegget er at elevene - i grupper på tre eller fire - skulle samarbeide gjennom skoleåret om å bygge opp en fagwiki. Innholdet på wikien skulle være det viktigste grunnlaget for å vurdere hvilken kompetanse de har i forhold til målene i læreplanen. Med andre ord har vi et opplegg som helt og holdent er basert på læreplanmålene, og ikke kapittelinndelingene i en eller annen lærebok. Selv om vi bruker NDLA som en sentral læringsressurs (elevene har en lærebok i tillegg), går opplegget mye mer i retning av at elevene selv må jobbe med å samle inn fagstoff, bearbeide det og sette det i sammenheng. Håpet var at vi samtidig fikk øve opp den kompetansen som Jon Hoem har beskrevet i denne sliden:

En annen side ved dette er wikien som samarbeids- og samskrivingsverktøy. Jeg har alltid hatt sans for samarbeidslæring, og har sett hvor læringseffektivt sånne arbeidsmåter kan være om man får det til å fungere noenlunde etter hensikten. For meg passer web 2.0-verktøy som wiki veldig godt inn dette konseptet. Fire hoder sammen tenker mer og bedre enn summen av fire hoder hver for seg.

I praksis satte vi av i snitt én økt (vi har to økter på 90 min og en på 45 min hver uke) til å jobbe med wikien. De andre øktene ble brukt til forskjellige typer andre oppgaver, gjennomganger og diskusjoner som skulle legge grunnlaget for wikiskrivingen innen et emne. Dette kunne for eksempel være å bruke Etherpad til å lage et felles sammendrag om et emne, eller å bruke Mindmeister sitt geniale tankekartverktøy til å jobbe med begreper og sammenhenger. I blant har vi jobbet med stoffet ved hjelp av de gode e-forelesningene på NDLA, noen ganger individuelt og noen ganger har vi kjørt dem på storskjerm - noe som gir mulighet for hyppige stopp med diskusjoner, spørsmål og forklaringer. Uansett var alt fokusert på å skaffe elevene grunnlag for å skrive om emnene på wikien. Prosjektarbeider, rapporter fra øvelser osv legges også på wikien.

Hos Elisabeth Engum fant jeg et flott sett med rubrikker for vurdering av wikiarbeid, som jeg skamløst brukte mer eller mindre uendret (om ikke riktig så detaljert i kriteriene). Jeg har brukt kommentarfelt på sidene de lager til å gi konkrete tilbakemeldinger og konstruktiv kritikk på innholdet, og prøvd å få elevene til å gi tilbakemeldinger til hverandre på denne måten. Vurderingene er gitt gjennom It's Learning.

Det var rammene, sånn omtrent. Det har vært veldig spennende og fascinerende å følge prosessen gjennom året (og dette året har undervisningen hatt mye mer preg av å være en "prosess" enn tidligere). Den største utfordringen til å begynne med, var at elevene i stor grad kommer til oss med en ballast som består av ti års innlært hjelpeløshet. Da tar det tid å omstille seg til en arbeidsform som krever mer selvstendighet og initiativ. Det tar også tid å slite seg bort fra "lærebokparadigmet" og heller begynne å tenke ut fra læreplanmål og kjennetegn på måloppnåelse, men mange har vist en imponerende modning på begge områdene. En av elevene sa det på denne måten: "Fordelen er at vi har alt essensielt stoff på et sted. Jeg har lest læreboken og den var veldig uklar med læreplanmålene. På wikien svarer vi på læreplanmålene klart."

Hva er gevinsten? Uten tvil elevenes engasjement! Jeg definitivt aldri hatt en klasse der så mange elever jobber så jevnt og godt med dette faget (som slett ikke er et fag alle er interessert i). Eller på en annen måte: Om ikke alle jobber mye, er det i hvert fall mange som jobber mer! Og alle deltar litt, i det minste. Det skyldes nok både at man får et annet slags eierskapsforhold til stoffet når man selv setter det sammen til noe som er ens eget, og at man hele tiden jobber med å bygge opp noe som synes fra dag til dag! Og så er det selvsagt mye mer aktiviserende å jobbe slik enn å høre på en lærer som forteller og doserer. Elevene får bruke flere sider av seg selv, og være kreative - som filmen nederst på denne siden.. Jeg har tro på at elever som er engasjerte og aktive lærer mer... Utover det er det selvsagt vanskelig å måle læringsutbyttet og å vurdere om disse elevene kan mer enn om de hadde vært gjennom en mer tradisjonell opplæring - men de har utvilsomt et mer positivt forhold til faget!

Utfordringene er knyttet til at arbeidet er organisert i grupper. Det vil alltid finnes en risiko for at en gruppe ikke fungerer optimalt, eller at en elev kommer i gruppe med elever han eller hun ikke arbeider godt sammen med. Noen elever gir også uttrykk for at de er redd for at de ikke helt får vist hva de duger til som individer i et sånt opplegg (mer om det under). Derfor må læreren være veldig årvåken og legge en del tankearbeid i å sette sammen gruppene. I år synes jeg de fleste gruppene har fungert bra - noen veldig bra - med en justering midt i året, men en eller to har ikke vært helt optimale. Likevel opplever jeg at gevinsten ved samarbeid (mer om det under) for de aller fleste elevene mer enn oppveier utfordringene på dette området.
Det ligger også noen tekniske utfordringer her. Wiki er ikke vanskelig, men likevel noe som må læres. Læreren er nødt til å sette seg inn i det grunnleggende først (avanserte ting finner man ut sammen, er min erfaring), og man må være forberedt på at det tar en stund før alt glir noenlunde av seg selv. Derfor tror jeg ikke at jeg ville anbefale wiki-skriving i forbindelse med mindre prosjekter i grupper som ikke har gjort det før.

Samarbeid helt sentralt i dette opplegget. Det er viktig å få til, men det kommer ikke av seg selv og er noe som må læres underveis. Til å begynne med jobbet elevene slik som vi er vant til å se det i gruppearbeider: man fordeler arbeidet mellom seg og skriver "min del og din del". Det gir selvsagt ikke noe godt utbytte, men i løpet av året har de fleste fått et bevisst forhold til dette og legger vekt på å jobbe sammen om det de produserer. Selvsagt i varierende grad og på forskjellige måter, men det er slående å se hvor mye bedre produktene blir når man kan se at de er et resultat av en god samarbeidsprosess. Jeg tror noen har fått en a-ha opplevelse der, ikke minst fordi de ser at det også øker læringsutbyttet for alle på gruppen.

Noen ord om vurdering til slutt. Den har altså foregått med utgangspunkt i rubrikkene som jeg viste til over. Gruppene har med jevne mellomrom fått tilbakemeldinger på hvordan arbeidet deres var i forhold til disse kjennetegnene. Det tok litt tid for elevene å omstille seg fra et vurderingsopplegg som er fokusert på karakterer, til et som er basert på disse kjennetegnene. Jeg har med vilje unngått å gi karakterer gjennom året, bortsett fra midtveiskarakteren, fordi jeg ønsket at elevene skulle bli mer bevisst på hva de faktisk hadde vist av kompetanse i forhold til læreplanmålene. Det er vel det som heter "vurdering for læring"... Elevene er ikke vant til å forholde seg så konkret til læreplanmål og vurderingskriterier, så man er nødt til å jobbe gjennom året med bevisstgjøring på dette området. Det er morsomt å se hvor bevisste mange har blitt etter hvert.
En del elever har som sagt vært litt bekymret for at de ikke skal få vist hva de selv står for når arbeidet foregår i grupper på denne måten. Sett fra min side av bordet har det ikke vært så vanskelig å se hver enkelt. Wikisystemet er ganske åpent i den forstand at man kan se alle endringer som blir gjort og hva hver enkelt har bidratt med, og dermed får jeg god dokumentasjon på den enkeltes arbeid. Selv om elevene ofte legger inn ting sammen, får man over tid et rimelig godt inntrykk av den enkeltes kompetanse.

Jeg opplever at jeg automatisk vurderer på en annen måte. I steden for å "rette" prøver, må jeg nå forholde meg til kriteriene og se hva elevene har fått til. Vurderingene blir mer positivt vinklet, og jeg tror også at de blir riktigere. Noen elever synes det er vanskeligere å få karakterer på høyeste nivå, og det er sikkert riktig oppfattet i forhold til hva de er vant til fra ungdomsskolen. I dette opplegget kan man ikke "pugge" seg til god karakter på samme måte (det betyr ikke at det er galt å pugge...), man må virkelig vise at man klarer å forstå, vurdere, drøfte og sette ting i sammenheng og bevise at man fortjener 5 eller 6 til slutt. Og man må være bevisst på hvordan man oppnår de beste karakterene. Likevel ser jeg at jeg nok skal legge inn noen flere vurderingssituasjoner der elevene føler at de får vist fram seg selv. Ikke nødvendigvis prøver, men presentasjoner, individuelle oppsummeringer (som en smart elev har foreslått) etc.

Året ble for øvrig avsluttet med en prøve, som en slags eksamen. Tre dager før prøven trakk jeg ut to læreplanområder som elevene skulle prøves i, og holdt en nokså tradisjonell prøve vha testverktøyet på It's learning. Det viste seg at resultatene der i veldig stor grad stemte med vurderingene jeg hadde gjort på grunnlag av wikiarbeidet.

Hva sier elevene? Jeg har oppsummert en del representative tilbakemeldinger her. De er gjennomgående positive, men det morsomste er å se hvor bevisste og reflekterte mange er i forhold til denne arbeidsmåten. En elev var helt negativ til opplegget. Denne elevens tilbakemelding var reflektert og velformulert, og gir utgangspunkt for en såpass interessant diskusjon at det fortjener en egen bloggpost. Jeg håper jeg får tid til å komme tilbake til den etter hvert. (Eleven fikk forresten karakter i toppsjiktet)

Som en slags konklusjon: Dette har definitivt vært det mest spennende og lærerike året jeg har hatt som lærer, takket være elevene i 1STD! Jeg tror jeg har funnet et konsept som det er verdt å bygge videre på.
Jeg ser en del ting jeg skal justere til neste år. For eksempel må jeg kjøre strammere tidsskjema til å begynne med. Nå ble det for lite tid på det siste emnet, og jeg ville gjerne også ha hatt tid til slutt til å jobbe med helhet og sammenheng i faget - der tror jeg wikiopplegget har potensiale. Neste år skal jeg nok også være flinkere til å få elevene til å bruke tjenester som Diigo til å samle inn og systematisere stoffet de bruker før de skriver det sammen på wikien.

Hele wikien finnes forresten her.

NDLA naturfag

2010-06-04T08:32:00.005+02:00

På konferansen "De Gode Døma" i Bergen like etter påske holdt jeg en sesjon om NDLA Naturfag. Her en en litt tilpasset versjon av presentasjonen:

NDLA Naturfag on Prezi

Et hyggelig nytt bekjentskap!

2010-05-26T20:42:00.001+02:00

Jeg må innrømme at jeg lenge gikk forbi hylla med "andre" italienske viner, så på den som det stod "Castel del Monte" på og trodde dette var en produsent av ikke så veldig interessant italiensk vin. Bare smak på navnet - det høres jo ut som noen som vil gi et skinn av å være litt opphøyet.

Senere lærte jeg jo at dette er navnet på et lite vindistrikt i Puglia sør på østkysten av Italia, omtrent der hælen begynner. Likevel har nok den litt negative forutinntattheten blitt hengende igjen. Jeg har gått forbi.

Men sist fredag ville Fruen - som er mer vinøst eksperimentelt anlagt enn meg og synes det er morsomt å smake nye og sære ting - at vi skulle ta en vin fra dette området til de grillede lammeskivene. Hun hadde lest om druen de bruker der - Uva di Troia - og ville smake. Og om noen lurer: Uva di Troia har navnet sitt fra byen Troja, og det henger sammen med forbindelsen fra riktig gammelt av mellom denne delen av Italia og Hellas.

Vinen vi fant hos den lokale langeren var Vigna Pedale Riserva 2005 fra produsenten Torrevento. Jeg ante jo ikke hva jeg ville oppleve, og det som kom ut av flasken var mørkt som blekk - jeg tror aldri jeg har sett en svartere rødvin. Den fikk en time eller to i karaffel før testing. Lukten var dominert av mørke bær og frukter - tenk bjørnebær, modne plommer, litt krydder, og veldig "varm". Når den entrer munnen er den først rik, bløt og bare veldig god, men kjør den ned i svelget og bli overrasket over tannintrøkket som kommer! Fruen mente den hadde en smak av sau, og uansett var den en flott match til de lammeskivene som hadde fått godgjort seg på kullgrillen! De tanninene rensket opp i lammefettet! Mest av alt minnet den meg om en vin fra Bandol (Provence) vi har blitt glad - La Bastide Blanche.

I Vinforum sin omtale mener Arne Ronold at vinen er bra, men at prisen er vel høy. Jeg kan jo ikke ta opp diskusjonen med en MoW, men er uenig likevel. Til ca 150 kr synes jeg dette er mye vin for pengene, og en herlig, rustikk "grillvin"!

Lærere mister kontroll og tillit?

2010-05-25T22:46:00.003+02:00

Med ujevne mellomrom dukker det opp innlegg i avisene fra akademikere som er bekymret for hva det vil medføre å innføre IKT som en del av den norske skolehverdagen. Nå sist fra Ingrid Helleve ved UiB: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/article3663443.ece . Hun konkluderer med at "Det instrumentelle mistaket Norge er i ferd med å gjennomføre, kan bli katastrofalt for elevane si framtid."

Man kan jo bli skremt av mindre. Men jeg er ikke helt sikker på hva jeg egentlig blir skremt av - om det er denne konklusjonen eller resonnementet som går foran.

Jeg biter meg spesielt merke i to sitater:

"Datamaskina blir i stor grad nytta til å framelske dei gamle metodane for å finne det rette svaret"

Min kommentar (som har blitt et lite evangelium for meg): Dersom man plasserer PCen inn i klasserommet uten å forandre noe på måten man jobber på, blir det trøbbel. Da blir datamaskinen bare et ekstra, forstyrrende objekt, og ikke noe som gjør noe for å fremme læring.

"Forsking frå Høgskulen Stord-Haugesund syner at elevane lærer mindre med enn utan datamaskiner når læraren ikkje har eit bevisst forhold til bruken."

Er det overraskende? At elevene lærer mindre dersom læreren bruker verktøy uten at han eller hun har et bevisst forhold til hvordan og når verktøyet skal brukes? Det er ikke et datamaskinproblem. Eller: det foregår utrolig mye dårlig tavleundervisning her i landet (uten at noen har forsket på hvilken betydning tavla har...), men det er jo ikke tavla sin skyld? Et verktøy blir ikke bedre enn den som håndterer det.

Og så:
" Mange lærarar er fortvila over at elevane surfar på nettet. Problemet er at dei ikkje lenger kan be elevane om å lukke skjermane"

Selvsagt kan læreren gjøre det, når det er hensiktsmessig. Det handler om klasseledelse - dette (etter hvert) litt forslitte ordet. Mine naturfagelever jobber på PC nesten hele tiden, men lukker PC-lokket når de blir bedt om om det (noen dog litt mer motstrebende enn andre...).

Helleve har vært på studietur i Skottland, og er åpenbart begeistret over å finne et klasserom med fem PCer som kunne brukes etter behov.

Det minner meg mest om den situasjonen vi hadde her inntil for et par år siden, når man måtte gå til egne rom for å bruke en datamaskin. Jeg er veldig glad for at vi i Norge har kommet forbi det stadiet, og kan begynne å tenke pragmatisk på PCen som et naturlig hjelpemiddel og verktøy i det daglige læringsarbeidet. Hvem ville drømme om å gå til blyantrommet for å skrive på papir?

Jeg kan forstå argumentet om å inkludere lærerne i endringsprosessene. Det er sikkert nødvendig for å skape et eierforhold til det som skjer. Men: jeg er likevel glad for at norske skolemyndigheter har vært såpass "frampå" i denne saken - det handler om å ta konsekvensen av at vi beveger oss inn i et "nytt" informasjonssamfunn der lærerens og læreboka sin faglige autoritet blir utfordret. Lærerkorpset vil erfaringsmessig i veldig liten grad bli pådrivere der, dessverre.

Helleve har tilhold i Bergen, ser jeg. Det slår meg at hun kanskje hadde hatt stor nytte av å delta på f. eks. HfK sin flotte konferanse "Dei Gode Døma", for å få et innblikk i det gode, praktiske arbeidet som foregår i skolen for å finne ut hvordan man kan utnytte IKT pedagogisk i skolen. Jeg får i blant inntrykk av at de skeptiske akademikerne (altså de på nivået over oss i skoleverket) ligger et år eller tre etter oss som jobber med det i praksis og til daglig.

Katastrofalt? Er det muligens krisemaksimering? Hvis det i det hele tatt er en krise?

Det renner en liten elv...

2010-05-15T09:04:00.006+02:00

"Standing in a river, waving a stick". Noen av oss liker å gjøre det som John Gierach uttrykker på den måten. Altså fiske med flue etter ørret i vann som flytter seg. Elv. Oslo er en ørken i så måte. Men det renner en liten elv. De som er på min alder, omtrent, kjenner den kanskje best som "Overfloden" i den første serien med Brødrene Dal - den med professor Drøvel. Det er en liten perle av en elv. Og når kalenderen viser midten av mai, og vårflommen begynner å legge seg, er det på tide å avlegge årets første besøk..
Veien dit innebærer en kort spasertur gjennom den luftige skogen der bunnen er dekket med hvitveis. I dag var det lunt og mildt, og bokfinken var ivrig med å prise våren - og hevde revir - i trærne rundt.

Det gjør godt å komme fram til kanten og se at den fremdeles renner der, i år som i fjor og alle år tidligere. Og at der nede bak trærne lager elva en sving som er den fineste plassen i dette vassdraget.

Der, ja... Akkurat i strømmen. litt ut for den store steinen som nå er helt under vann, ligger det en annen stor stein. Det er plassen til Kongen av Kulpen.

Kongen var ikke hjemme i dag, og ingen av undersåttene heller. Men det gjør ikke noe. Det var i grunnen helt greit å sette seg på haugen over elva og bare se på vannet som renner forbi - og på linerla som var travel med å fange steinfluene som fløy klossete rundt i alle slags størrelser. Og å vite at om kanskje bare to uker klekker det døgnfluer i elva, og da står Kongen og de andre og mesker seg der i svingen sin. Da blir det fint å ta en pause fra eksamensrettingen og ta tilflukt her i blant.

Il Mimo 2009... Kjøret

2010-05-12T20:01:00.002+02:00

Det må vel være landets mest opp-hypede vin! Rosévinen Il Mimo, laget på Nebbiolo-druer nord i Piemonte. Når den slippes på Polet i begynnelsen av mai er stemningen lett hysterisk, og folk hamstrer i kassevis. Jeg er litt usikker på om den er verdt maset, men man må jo prøve :-)
Mine amatørmessige intrykk er som følger: Nydelig fruktig lukt, med rips, bringebær og kirsebær. I munnen er den saftig og frisk og med tydelig fruktsødme. På slutten er det til og med antydning til tanninsnerp, og avslutningen er lang, fruktig og tørr.
Joda, det er veldig godt! Deilig, faktisk. Så om det ikke er tomt i hyllene neste gang godtebutikken er åpen, kjøper jeg vel noen til. Men om oppstyret er verdt kvaliteten i forhold til andre? Neppe, synes jeg. Det er så mye annet godt og lyserødt (innimellom alt det intetsigende...) at det ikke er noe å stresse med. Jeg har noen prospekter i kikkerten :-)

R&R-modus. Eller: Vininntrykk fra uken som gikk

2010-05-11T07:35:00.001+02:00

På denne tiden av året går jeg lett inn R&R-modus. I dette tilfellet står den ene R-en for Riesling og den andre for Rosé. Joda - det finnes andre hvite viner man kan glede seg over, men jeg må nok innrømme en viss forkjærlighet - eller fetish - for Riesling, i alle dens uttrykk Ikke det at jeg på noen måte er noen ekspert på det området - til det mangler jeg erfaring både i bredde og dybde. Men godt er det. Og rosé... en del vinentusiaster kritiserer denne varianten for å mangle kompleksitet og interesse. Men noen ganger holder det at en vin er behagelig, god og lett-drikkelig. Dessuten er det faktisk en del roséviner på markedet nå som jeg absolutt synes er verdt å bruke noen kroner på.

Så nå er sesongen i gang...

2004 Molitor Zeltinger Himmelreich Edition 1 Spatlese Feinherb
Markus Molitor dyrker druer på etter hvert mange vinmarker oppover Moseldalen, og Polet har et gaske godt utvalg av dem i forskjellige stiler og årganger. Jeg har smakt en del av dem, helt usystematisk, og har enda ike blitt skuffet over noe derfra. Denne er altså fra Himmelreich-marken nær Zeltingen, og den er fra det året da Markus Molitor overtok sine foreldres eiendom. Siden har den vokst betraktelig.

Det ER noe med Mosel, og for meg er dette et klassisk uttrykk for hva jeg har lært meg å forbinde med dette distriktet. Når man svinger glasset og stikker nesa borttil, er det mykt avrundede elementer av eple og sitrus og blomster som dominerer, med typisk Mosel-mineraler ("våt stein") under og litt krydderier. Og så er det en del elementer som nok kommer fordi vinen begynner å nå en viss modenhet - det er ikke bare den friske og ferske frukten, men også litt mer komplekse greier. Noe av det viktigste med en god Riesling for meg, er det intense syrespillet, og her er det brilliant og elegant, og selv om vinen skal være nokså tørr kommer man ikke unna et lite streif av sødme med det samme den entrer munnen. Når vinen vel er svelget, sitter smaken lenge. Nydelig vin.

2009 Leitz Rüdesheimer Berg Schlossberg Riesling Spatlese Trocken
Om Molitor-vinen begynner å bli voksen, er dette pur ungt og sylfersk. Leitz er noe av en "moteprodusent" i Norge for tida - det har vel vært skrevet at Norge er det viktigste markedet til Josef Leitz - og han har fått mye oppmerksomhet. Jeg ser at noen mener oppmerksomheten ikke er helt fortjent og at vinene hans ikke helt holder en kvalitet som rettferdiggjør populariteten. Særlig er det en og annen entusiast som ikke er fornøyd med hvordan vinene derfra utvikler seg ved lagring. Dem om det. Jeg har ikke drukket Leitz-viner med mange år på baken, og når de er så gode som de er når de er ferske, så kan de få utvikle seg som de vil... De rimeligere vinene til Leitz må vel være noen av de beste Riesling-kjøpene i Norge.
Denne er litt opp i pris derfra, 200 blanke kroner for denne tørre spätlesen fra Schlossberg-vinmarken i Rheingau - der Rhinen bukter seg i 90-graderssvinger og lager flotte, sørvendte marker.
Her er det to-tre ting vi snakker om: Fersk frukt og syre. Og mineraler. Det er ikke all verdens komplekst nå, men du verden så godt som det er, allerede. Det er ferske epler, sitrusfrukt, noen andre mer "tropiske" aromaer. Og så våt stein.... Nydelige, intense syrer (du må nok like at det er litt "friskt"...) som virkelig kiler spyttkjertlene. Og selv om det kjennes "slankt" ut, fyller smaken munnen godt opp og er konsentrert og ikke "utvannet". Kanskje det er det ekspertene kaller "konsentrert smak"? Lang, fin ettersmak av frukt og mineraler. Jeg synes det er nokså utsøkt, jeg da.

2008 Leitz Rudesheimer Pinot Noir Rosé Trocken
Jeg visste ikke at Leitz lager rosé, men da jeg oppdaget denne i hylla på Polet, måtte jeg bare ta den med og smake. Jeg ble veldig nysgjerrig - en vin laget i Rheingau på burgunder-druen Pinot Noir, med en farge som er mer tynn orange enn typisk rosé. Og hadde jeg fått dette med bind for øynene, hadde jeg blitt forvirret! Lukten er mineralsk og friskt og fruktig, men når du kjenner etter er det andre slags frukter enn i en Riesling fra samme marker. med fasit i hånden klarer jeg å plukke ut "jordbæraromaene" fra PN, og andre forsiktige røde bær. Men smaken og munnfølelsen minner meg mer om en av Leitz sine hvitviner, med den samme syrefriskheten og de samme mineraltonene. Men så er det en liiiten smak av noe annet der... Veldig fascinerende rosévin. Denne kommer til å finne veien inn i huset og ut i hagen ved flere anledninger i sommer! Et godt kjøpt til 130 kroner.

Ganz à Siassa Schilcher Beerenauslese 2005
Fruen er heldigvis like glad i vin som meg, og har - heldigvis for meg - en spesiell interesse for søte viner. Så rett spom det er graver hun fram en eller annen spennende og ukjent variant som jeg med min firkantede hjerne aldri ville ha kommet på å kjøpe. Og ofte er det veldig godt! Dette ble sist helgs store åpenbaring.
Om du har drukket Østerriksk Schilcher, vet du at denne rosévinen definerer hva syre er! Elsket og hatet - noen mener at de egner seg best til å fjerne tannstein med. Jeg har veldig sansen for dem.
Når du lar druer med det syreinnholdet henge og bli overmodne og edelråtne før de gjæres til vin, kan du få noe veldig spennende. Her er sukkerinnholdet hele 141 g/L, og sammen med det voldsomme syrespillet blir det en helt spesiell munnfølelse. Lukter og smaker er så komplekse at det er vanskelig å plukke dem fra hverandre - lag på lag med friske røde bær, tørkede søte frukter, krydder.... Virkelig en flott opplevelse. Og opplevelsen klistrer seg fast i ganen og blir der. Lenge!

Facebookvennskap "revisited"

2010-05-08T09:58:00.002+02:00

De siste to dagene har jeg tilbragt på en samling i regi av AfK der vi skulle jobbe med skolekvalitet. Det er i seg selv et veldig spennende prosjekt (utrolig nok...), men samtidig pågikk altså NKUL-konferansen i Trondheim. De fem fra vår skole som var til stede på samlingen, kunne opprette et dokument i ietherpad og skrive felles referat av det som foregikk, samtidig som vi kunne bruke chattefunksjonen til å kommentere det som ble sagt. Det er jo mange som har oppdaget hvor nyttig dette verktøyet er i læringsarbeidet, men i en sånn setting ser også de som kanskje ikke er de fremste "digitale entusiastene" en helt konkret nytte i slike Web 2.0-verktøy.

Samtidig fikk jeg drypp fra NKUL gjennom Twitterstrømmen derfra, og da kan man få med seg en del av det som skjer, i alle fall. Jeg blir stadig fascinert over hva denne nye teknologien gjør mulig.

Ett av disse dryppene som kom tikkende inn var fra moldeklev: "Vet ikke om jeg er helt enig med Leikny Øgrims holdning til at Facebook skal holdes borte fra skolehverdagen". Det var altså professor Leikny Øgrim som sa dette i et foredrag om nettvett og nettetikette. Oppfølgingstweets klarla at hun mener at Facebook handler om elevens fritid, og at man ikke som lærer skal legge til elever som venner fordi vi ikke vil vite hva ungdommene snakker om og driver med på fritiden. Dette førte til en liten debatt mellom meg, mortenoddvik og maasbrenn om saken. Dette er jo ikke en ny debatt, blant annet har det blitt diskutert på bloggen til Kirsti Slettevold, men siden jeg nå har fått denne bloggen min har jeg lyst til å følge opp Twitter-debatten fra i går.

Det er egentlig to spørsmål: Er Facebook en ren "fritidsarena" som skal skilles fra mer "seriøse" arenaer? Jeg mener "Nei" og er uenig med Øgrim. I løpet av de tre årene jeg har vært på "Face", har måten mediet blir brukt på i samfunnet forandret seg mye. Nå har det blitt en del av hverdagslivet til mange av oss, både til glede og nytte, og Facebook er ikke i samme grad en ungdomsarena der voksne bare er på sidelinja. Det er etter hvert mange lærere som har vist hvordan de bruker Facebook i skolesammenheng (f. eks Liv Marie, Marita, Ingunn og flere skoler har opprettet sider på Facebook for å kommunisere raskt med elevene (Eikeli sin side). Jeg får en følelse av at Leikny Øgrim ligger et år eller to etter i oppfatningen av hvordan Facebook brukes? For meg er det ikke naturlig å skulle sette et skille mellom Facebook og andre arenaer der folk møtes, enten det er IRL eller virtuelt.

Så er det spørsmålet om man bør være "venn" med elevene sine på Facebook. De som mener at man ikke bør være det, sier stort sett at man bør skille mellom privatliv og arbeid, og at det kan gå ut over det profesjonelle forholdet man bør ha til elevene sine.

Lærere har, og har alltid hatt, forskjellige måter å forholde seg til elevene på. Noen ønsker avstand og autoritet, andre har en mer uformell omgangsform. Det er også forskjell på hvor privat man gjør Facebook-bruken. Jeg har et pragmatisk forhold til Facebook. Som sagt tenker jeg at FB har blitt en av hverdagens sosiale møteplasser, der konseptet "venn" egentlig er litt meningsløst. Det er vel heller "bekjentskaper" det handler om. Jeg bor midt i nærområdet til skolen min. Elevene treffer jeg i klasserommet, i korridorene, på veien når jeg går tur med hunden, i butikken der det alltid jobber elever - og vi kan veksle noen ord om dette og hitt som ikke nødvendigvis har med skole å gjøre. Facebook er ikke egentlig så veldig forskjellig i så måte. Jeg deler ikke ting på FB som jeg ikke kunne gi uttrykk for i andre sammenhenger IRL, selv om ikke alt er like seriøst... Og om elever skulle få et innblikk i hvem jeg er når jeg tar av meg "lektorfrakken" gjør ikke det meg noe. Tvert imot opplever jeg at det å la elever få se deg som menneske er positivt for forholdet til elevene og dermed også for læringsarbeidet. Et annet moment kan være at når lærere og andre voksne er til stede på Facebook - og til og med blander seg inn i ungdommenes nettverk - kan det i seg selv ha en modererende og disiplinerende effekt på hva de gjør og legger ut.

Uansett: "Bottom line" er at det å ha elever på lista over Facebookvenner forandrer ikke forholdet mitt til elevene. "Bottom line 2" er at "venn/ikke venn" spørsmålet må avgjøres av hver enkelt. Enn så lenge har jeg valgt å akseptere dersom elever ønsker å legge meg til, men jeg legger ikke selv til elever. Det er opp til dem å velge.

Så får vi ser hvordan Facebook utvikler seg de nærmeste årene. Man kan jo lese Top Ten Reasons You Should Quit Facebook og Facebook is Dying - Social is not

Oversikt?

2010-05-04T10:23:00.000+02:00

Kjemikeren tvitret for ikke så lenge siden om en viss frustrasjon over utfordringen med å hjelpe elever til å få oversikt, helhet og sammenheng i et fag som kjemi. Utfordringen kan uten videre overføres til mange andre fag, samtidig som det å ha oversikt og klare å se sammenhenger og linjer i et fag gjerne er et av kjennetegnene på kompetanse på høyt nivå. Så da har jeg fundert litt på hva man kan gjøre.

I de fleste fag, i hvert fall av de jeg jobber med, er det som regel standard prosedyre å jobbe seg gjennom, og gjøre seg ferdig med, ett emne om gangen. Kanskje kan det være en idé å prøve å ha en annen type progresjon? Til neste år (alt blir bedre neste skoleår...) skal jeg se på om jeg kan legge opp arbeidet i to runder: Først en gang gjennom læreplanen på litt "overfladisk" nivå for å få en slags oversikt over emner og sammenhenger, og så en runde for å få på plass detaljer og dybde. Kanskje får man til og med en positiv læringseffekt av det å ta igjen et kjent emne, som har fått lov til å modnes litt i hodet, før det har fått gå for lang tid.

Siste ukes viner

2010-05-02T19:07:00.001+02:00

2008 Soalheiro Vino Verde

Fikk endelig somlet meg til å smake denne, etter at min lokale "langer" stadig har prøvd å pushe den på meg. Stikker nesen i glasset og kjenner noe som får meg til å tenke i retning av Chablis – mineraler og våt stein, tang og tare, men også toner av sitrus og eple og litt tropiske frukter. Egentlig mye dypere enn jeg hadde forventet.

Smaken, derimot, drar assosiasjonene mer i retning av Riesling, med en lett prikkende syre som kiler spyttkjertlene. Nydelig. Men der man venter en tørr Rieslings mineralske ettersmak, er det en smak av fersken som blander seg med syra og blir sittende lenge i munnen etter at dråpene er svelget. Så er det en mellomting mellom Chablis og Riesling, og ingen av delene. For det er Alvarinho! Dette ble jeg begeistret for. Husets beste halvdel er veldig glad for Albarino, som druen heter på den spanske siden av grensen. Quinto da Soalheiro ligger ikke langt fra grensen, og stilen er ikke så forskjellig. Dette er årgang 2008, og basert på hva jeg har lest har jeg lyst til å la noen flasker ligge sidelengs i kjelleren noen år. Men vinen er deilig nå. Jeg skal ikke utnevne noen "årets sommervin", men denne kommer til å dukke opp igjen. Nå ble den drukket som aperitiff, men den bør kunne matche det meste av fisk og sjømat, tror jeg.

2004 Agamium Colline Novarese

Jeg er veldig glad i Nebbiolo, og man forbinder det kanskje først og fremst med storheter som Barolo og Barbaresco og andre viner fra det sentrale Piemonte. Ghemme ligger langt nord, helt i utkanten av området, og var - så vidt jeg vet - sammen med Gattinara tidligere mer kjent og verdsatt enn de førstnevnte. Nå har de havnet mer i bakleksa, og det betyr at man kan få gode viner til lavere priser enn B/B. Tenk bare på Gattinara-produsenter som Travaglini og Antoniolo!

Men dette er altså naboområdet Ghemme. ”Agamium Colline Novaresi” fra Antichi Vigneti di Cantalupo. Dette er den samme produsenten som lager nydelige Il Mimo – landets mest hypede rosévin som rives ut av hyllene når den kommer på forsommeren.

Agamium er altså laget på Nebbiolo, men er et annet uttrykk for denne druen enn du finner i sentrale deler av Piemonte. Rett fra flasken ga den ikke så mye på lukt, fargen er lys, som Nebbe-vin ofte er, med en litt brunlig kant som antyder at vinen begynner å modnes. Etter en liten time i karaffelen har den begynt å våkne, og gir fra seg typiske Nebbiolo-aromaer: Kirsebær, roser, anis eller tobakk, og litt krydder eller urter. Men det er litt ”forsiktig”. Smaken er behagelig, ikke veldig fyldig, men heller ikke tynn – elegant er et ord som kan beskrive det, med passe syrlighet og god friskhet og saftighet. Tanninene er forholdsvis snille. Den ble drukket til et ”rustikt” måltid med entrecote, friterte poteter og soppstuing, og taklet maten riktig bra til tross for at den ikke er all verdens kraftig. Hyggelig bekjentskap.

2007 Trabener Geispfad Riesling Kabinett
Halve moroa med tyske viner er navnet...
Første bekjentskap med denne vinen var på sensommeren i fjor, og da ble jeg veldig begeistret over den intense Rieslingkarakteren, skarp, pirrende syre deilig balansert ned sødme, med mineraler og sitrusfrukt. Jeg ble likevel slått av hvor mye den har utviklet seg i løpet av høsten og vinteren. Syra er der fremdeles, like intenst, og sødmen. Men en del av sitrusfrukten har blitt erstattet med mer tydelige "petroleumselementer". Det høres ikke så godt ut, men i passe dose sammen med alt annet er det godt! Vinen framstår som mer åpen, og føles fyldigere i munnen. Jeg har ikke erfaring med langtidslagring av slik vin, men lurer på om den er på topp i år? Med mer petroleum kan det kanskje bli litt vel mye? Men du verden for en herlig vin! Lav alkohol, som seg hør og bør en kabinett. Drukket til en helstekt kylling med mye hvitløk, og det fikset den med glans. Det er spesielt morsomt at Konstantin Weiser og Alexandra Künstler lagde sin første årgang så sent som i 2005.